Kor du e Erik?

Mellom-Amerika 1 - Guatemala, Belize & Honduras

2010-02-05T17:13:00.023+01:00

Æ trivdes bedre i Antigua enn æ trudde æ kom til å gjør, og ble væranes der i 9 daga. Han Antonio, spansklærern min, va sykt flink og æ lærte masse. Æ hadde også fiksa mæ ukespass på et treningssenter der. Lørdagskvelden traff æ noe kule folk der fra Guatemala City, som tok mæ rundt på forskjellige bara i byen og inviterte mæ til å kom å besøk dem i Guate.

Han Antonio og æ

Søndag bar det opp på Pacayo, en aktiv vulkan i området. Æ dro opp dit sammen med en fyr som het Dylan, fra Canada, som hadde samme spansklærer som mæ. Utsikta va helt syk, og det va ganske rått å gå og trø i aska fra vulkanen. Da vi va nær toppen kunne vi se brennanes lavasteina skli nedover fjellsida overfor oss (ja, det va litt sketchy...).

Pacayo

Tar sæ ikke så bra ut på bilde, men her e nu litt lava

Han Dylan og en meksikaner spana på noe andre vulkana i området

Æ va ikke i syk bra form den dagen æ dro opp på vulkanen, og det ble ikke noe bedre dagen etterpå. Æ måtte hold mæ unna trening noen daga. Æ traff en fyr som het Balter som va på besøk hos familien sin i Antigua. Han bodde nu i Oslo, og reiste rundt i Norge og holdt salsa-kurs. Æ dro ut sammen med han og broren hannes. Litt av noen typa.

Onsdagen va det konsert med det en av medlemman av Buena Vista Social Club fra Cuba. Æ og han Dylan sjekka det ut, og det va god stemning og vill salsa-dansing.

Salsa

Buena Vista

Morran etterpå va æ endelig blitt helt frisk igjen, og gleda mæ til å skulle kunne dra og tren igjen. Kjøleskapet på hostellet æ bodde på va alt for kaldt. Æ drakk melk om morran (som hadde vært fryst og tina, fryst og tina) og spiste havregryn. Æ va klar. Et par tima seinere va det klart at æ ikke skulle drokket den melka. Det visste æ egentlig. Æ følte mæ ikke i helt bra form, og måtte kanseller spansktiman den dagen. Æ dro tilbake til hostellet og stappa fingran i halsen. Det hjalp litt på febern. Æ følte mæ ikke i så værst form utpå kveldinga, men våkna midt på natta og va sinnsykt kokt. Fikk heng ut med doskåla litt den natta. Dagen etter skulle æ egentlig dra til Guatemala City og heng ut med kompisan, men det ble utsatt en dag pga formen. I stedet ble det middag med han Antonio og han Dylan.

Antigua

Æ ble henta lørdags morra i Antigua av han Jose. Han Jose va en sykt trivelig fyr æ hadde troffet tidligere i Antigua sammen med vennegjengen hannes. Han kjørte mæ rundt i Guatemala City og visste mæ byen. På kvelden skulle han gift et vennepar (han va jurist), men etter det skulle vi dra i bursdagen til en av venninnan hannes vi hadde vært ilag med i Antigua helga før. Etter han hadde visst mæ byen fortalte han mæ at tanta hannes desverre va på besøk, og at gjesterommet va opptatt. Han beklagde sæ, men fortalte at han hadde booka hotell (!) til mæ. Æ skulle ikke betal noenting, alt va ordna. Æ lot mæ etterhvert overtal, og det va nok det fineste hotellet æ noensinne har vært på. Syke greier. Han slapp mæ av der så æ kunne slapp av mens han gifta vennan sine, så henta han mæ seinere. Desverre hadde bursdagsbarnet blitt syk, så bursdagen ble avlyst. Vi dro heller ut på en bar og tok noen øl med noen andre venna av han.

Guatemala City

Søndag henta han Jose mæ på hotellet og kjørte mæ til buss-stasjonen (luksus?). Æ tok bussen opp til Flores, som e byen nærmest Tikal. Tikal e noen gamle Maya-ruina som e ganske kjent. Di va med i Star Wars! Æ sjekka inn på et shabby sted der som så ut som det va lokasjon for innspillinga av From Dusk Till Dawn. Oppi gata sto det en rasta fra Jamaica og solgte brente reggae-skiva. Han va fortvila over at han enda ikke hadde fått oppholdstilatelse til USA, da han va gift med ei som hadde statsborgerskap der. Han meinte at han va en sykt bra reggae-artist og prakka på mæ ei brentskive. På natta kjente æ at det klødde litt da æ slo av lyset. Æ slo det på igjen, og en liten rakker sneik sæ bortigjennom senga. Bed bugs! Æ gjor mæ klar for å sjekk ut, men han som eide hostellet meinte at det ikke kunne stem. Han kom opp på rommet og leita masse uten å finn noen. Æ la mæ igjen, og slo på lyset igjen etter ei lita stund. En til! Æ sov der den natta med lyset på, i et håp om at det hjalp, men det kan det ikke ha gjort.

Som trøst va det masse mygg på Tikal dagen etter. Æ va der kl 6 om morran og hørte noen helt sinnsyke jungellyda. Det hørtes ut som om noen helt ville dyr. Æ gikk mot lyden, og traff på en gjeng med brøleapa som satt og ropa i trærne! Di va sykt kul. Star Wars-kulissan va også ganske kul. Æ traff tre norske jenta og en fyr fra Norge der. Den kvelden flytta æ til deres hostell for å kom mæ unna bed bugs. Det va ganske kult der. Æ sov i ei hengekøye som va halvveis utendørs for 20 kr.

Tikal

Tirsdag bar det av gårde til Belize! Æ va oppe tidlig og sov store dela av turen mot grensa. Det va rart å plutselig kom til en plass kor di snakka engelsk, og store dela av befolkninga ætta fra Afrika. Det va definitivt en karibisk vibe i landet, hvis man så bort ifra di få gruppan med Amish-familia vi kjørte forbi. Amisha med hest og kjerre, skjegg og hatt dreiv gårda der. Di hadde visst tidligere bodd i Guatemala, men blitt kasta ut da di nekta militærtjeneste. Æ tok en båt ut til ei øy som het Caye Caulker, som e veldig kjent for bra dykking og kiteboarding. Et hostell som het Tina's Backpackers lå på stranda, og det va god stemning der. Æ gikk og sjekka ut info om kiteboarding. Æ kunne visst lær mæ det på 9 tima, men det kosta 370 dollar. Budsjettet mitt hadde ikke råd til det, så æ ble heller ståanes og se på di som hadde peiling gjør sitt. På kvelden dro æ ut, men det va ikke noe særlig liv så æ tok kveld klokka 10. Æ klødda enda fra bittan i Flores. Æ fikk hør morran etter av noen andre som overnatta der at det va bed bugs der! Steike.. Igjen! Æ sjekka ut fra Tina's og inn i ei lita cabana som ei gammel dame leide ut, tipsa av en fyr kvelden før.

Caye Caulker Island

Litt seinere traff æ på to nederlandske jenta æ tidligere hadde snakka litt med i Flores. Vi vurderte å book en snorkletur ilag. Dykking ble litt dyrt, og fridykking e ganske kult uansett. Æ gikk og satt å prøvde å les litt ved stranda, men ble sittanes å prat med en rasta-fyr, og traff en fyr fra London som het Sam. Han Sam ble med på å book snorkletur sammen med di to andre, og planan for neste dag va klar. På kvelden dro vi ut og spiste grilla hummer og barracuda for en billig penge, etterfulgt av en tur på I & I Bar, den lokale reggae-bula. Utelivet skuffa igjen, og vi tok tidlig kveld før snorkleturen. På vei tilbake til der vi bodde så vi noen menneska som va helt vanvittig overstadig berusa, og vi skjønte ikke kordan det gikk ann. Det va jo ikke noe action noe sted.

"Yo white man! Tek mi photo!"

Snorkleturen va med en sliten seilbåt. Vi seila en time til vi kom til et sted som het Ho Chan Marine Reserve. Der slengte vi på oss svømmeføttern og hoppa utti. Etter en god rundtur med bra dykking, bærte turen til neste sted. Der kasta di død fisk ut i vannet og nurse-sharks flokka rundt båten. Vi hoppa uti og han Renaissance, snorkelmesteren, greip tak i en sånn at vi kunne få stryk den på magen. Den så ikke ut til å bry sæ så alt for mye om det. Det va nu også sinnsyke mengda med fisk midt opp i ansiktet vårres etter di hadde kasta død fisk i vannet. Ei rokke kom flytanes, og han R tok tak i den og. Ei til kom og bølla borti mæ. Syke folk. Tilbake på båten va vi godt fornøyd, og nu va det dags for åpen bar. Kapteinen satt på dancehall-reggae og delte ut rikelig med rom punsj. Det ble dansing på dekket, og bra stemning. Da vi va tilbake klokka 5 va vi mer enn klar for å dra ut på byen. Litt tidlig, så vi dro til strandbaren, etterfulgt av vors hos han Sam. Så ut. Nu va det litt mer folk på I & I bar. I 12 tia tok di andre kveld, mens æ dro på en anna klubb, som nu tok helt av. Det ble bare 4 tima søvn før æ skulle av gårde igjen neste morra.

Gjengen på snorkletur

Æ tok bussen til helt sør i Belize, til et sted som het Punta Gorda. På bussen ble æ kjent med en amerikaner som va der for å kjøp sæ hus. En spesialfyr som arrangerte en folkefestival i Canada, og va veldig glad i å snakk om det. Vi ordna oss et sted og overnatt, og dro for å fiks oss noe å spis. En lokal reggae-legende feira 82 årsdagen sin den kvelden, men æ va alt for sliten til å dra og feir. Æ skulle tross alt opp tidlig neste morra også. Litt skuff. Det va visst ei sykt kul feiring.

Lørdag tok æ båten over til Guatemala, og derifra buss til Honduras. Honduras va noe helt anna. Nu va det plutselig bare spansk igjen, og tilbake til en helt sinnsyk klesstil. Enda villere enn den i Guatemala. Enten e di litt fasjonabel og går med aalt for stramme jeans og ei alt for stam t-skjorte, ellers så har di et par jeans som ikke passa i det hele tatt + skinnbelte med ei enorm cowboybeltespenne, ei ruta t-skjorte som ikke passa i det hele tatt og en cowboyhatt. Den ruta t-skjorta og cowboyhatten kan også i enkelte tilfella byttes ut med en singlet og en sliten baseballcaps. Mustasj e en selvfølge. Æ hadde tenkt mæ til en liten by som het Copan, men kom mæ bare til La Entrada den kvelden. En sketchy liten by kjent for narkohandel, fant æ ut i ei bok etter æ hadde sjekka inn. Det stedet æ bodde på va noe for sæ sjøl. En utendørs gang med betongrom uten vindua på hver side. De eneste åpningan på rommet va ei metalldør som kunne låses fra begge sidan, og hull mellom romman oppe ved blikktaket som gikk over betongveggan. Resten av di som bodde der virka som om det va halvparten folk som leide rom på timesbasis, og halvparten folk som bodde der med ungan sine. Alle hadde selvfølgelig den helt rå honduras-stilen æ snakka om tidligere. Barteføringa og cowboyhattføringa va ekstrem. Det va vanskelig å få sov da folk snakka hele natta og det va veldig lytt. Da æ endelig hadde greid å få sovet et par tima, ble æ vekt av at det ble skutt med pistola i gata mellom 4.30 og 5.30. Betrygganes... Neste morra sporte æ han æ han som styrte hostellet om det va trygt å gå ut nu. Han flira og sa at æ ikke hadde noenting å bekymre mæ for. En busstur med en pensjonert amerikansk skolebuss tok mæ til Copan.

På bussen i Honduras

Copan va ganske kjent for noe Maya-ruina. Æ dro ikke å så på dem. Æ dro heller på en tur til en gård i området. Di måtte ha to påmeldte for å kunne ta turen, og ei på gjestehuset æ va på hadde allerede meldt sæ på. Det ble oss to bare. Vi ble henta av en trivelig fyr som het Carlos. Han va en av eieran av gården. Etter en times kjøring kom vi til gården hannes. Svigerbroren hannes og to av kameratan hannes va på besøk, så di skulle også værme på turen. Vi fikk hver sin hest og ridde rundt på gården, spiste masse bra frukt og så på kor di grodde kaffe. Di hadde også masse kyr og hesta. Så va det lunsj. Definitivt det beste måltidet æ har spist på det amerikanske kontinent! Det va kjøtt fra deres kyr, ost og melk fra deres kyr, deres søtpotet, tortillas fra deres mais etc! Helt rått. Vi dro innom noen varmekilda på vei tilbake for å slapp av litt.

Han Carlos og æ

8 daga gammel

Sortering

Tørking

Varmekilde

Æ og han Carlos ble ganske gode venna, og vi dro ut på bar den kvelden. Han inviterte mæ til å kom til gården dagen etterpå. Da æ hadde snakka så mye om kor kult æ synes det va der. Så dagen etter dro vi tilbake til gården, og æ fikk spist et til av di her gudommelige måltidan. Æ spiste alt for mye.. Morran etter tok æ bussen til El Salvador via Guatemala.

Brenning

Kverning

Pakking

Æ kom til Playa El Tunco på ettermiddagen. El Tunco e kjent for å vær en av verdens beste surfesteda. Æ gleda mæ. Desverre ble æ syk den kvelden. Så syk at æ kontakta lege. Det kom en ganske alternativ fyr som dreiv med naturmedisin. Han ga mæ akkupunktur og et kostholdsprogram.. Spesialgreier. Nu, to daga etter e æ en del bedre og håpa å kom mæ ut i vannet snart!

ATLANTERN!

2010-01-16T03:09:00.020+01:00

Whoa! Lenge sia noe har vært posta her nu. Beklager. Har selvfølgelig vært uten nett hele kryssinga, og på Barbados va det litt knapt med tid.

Vi starta endelig 18. desember, etter mye styr. På Kapp Verde hadde vi fått tatt av roret, da det va noe ulyda i rattet. Det visste sæ at det ikke va farlig, men di kunne ikke gjør noe med det heller. Noen folk fra Nederland vi hadde plana om å seil samtidig med fra Kapp Verde hadde dratt i retning Surinam allerede fem daga før oss. Vi kom oss ikke av gårde samtidig som dem, og ble etterpå sittanes værfast på Kapp Verde da det ikke va noe vind på nesten ei uke. Kapteinen vårres hadde etter å ha truffet disse bestemt sæ for at vi også skulle seil til Surinam, da det va kortere enn til Barbados. Etter di va dratt traff vi et gammel svenskt par som skulle seil til Tobago (som i Trinidad & Tobago). Plutselig va det interessant.

Kl 06 leverte æ fra mæ adgangskortet til marinaen, og vi va av gårde. Etter omtrent en halv time fant vi ut at hoved-GPSn ikke funka. Vi va veldig lite gira på å snu, og med to ekstra fant vi ut at vi skulle fortsett. Ulempa va at ingen av di to andre va kompatibel med kartsystemet vårres, så vi måtte bruk gode gammeldagse papirkart for å finn ut kor vi va (noe vi gjorde i tillegg uansett). Dagen før avreise kjente æ mæ ganske kokt, og denne dagen va ikke noe bedre. Febern va etablert, men dagen gikk greit.

Natteskiftan vårres va 21-00, 00-03, 03-06 og 06-09. Heldige mæ hadde 21-00 skiftet, noe som også betydde at æ hadde 06-09 skiftet. Vi fant seinere ut at det va det definitivt verste skiftet, da man ikke kan sov verken før eller etter. Man kan i teorien sov etter, men det va sykt vanskelig etter å ha vært våken under soloppgang, og det va en regel at man ikke kunne sov til lengre enn 12. Det etterlot seks tima med søvn. Vel, minus den tia man bruka på å sjekk at alt e i orden på båten etter skiftet, kom sæ i seng, sovn + den tia man bruka på å gjør sæ klar til neste skift. I realiteten, ikke mye søvn. Æ va helt kokt dagen etter. Febern varte tre-fire daga til.

Hver ettermiddag ringte vi svenskan med satelitt-telefon og rapporterte om status, da di va bare en dag forran oss. Det ble mer og mer tydelig at Trinidad begynte å bli en mer sannsynlig destinasjon. Vindstyrken di første dagan va veldig lav, og den døde etter noen få daga nesten helt ut. Vi fikk hør fra vårres mann på land at det va på vei en del store bølga fra en storm på Madeira. Dette i kombinasjon med null vind ville vært helt jævlig, men heldigvis va det meldt 10 knop vind. Det skulle vær nok til å kunne ha kontroll på skuta. Vinden tok sæ etterhvert opp, og bølgan va ikke så stor som di hørtes ut som di skulle vær. Vi seila wing-on-wing som det hete, noe som betydde at vi hadde hovedseilet oppe, og frontseilet tvinga ut på motsatt side ved hjelp av ei stang. På VHF-radioen va det i begynnelsen av turen litt mer arabisk spam, men etterhvert forsvant den og kun en og anna seilbåt en sjelden gang va innen rekkevidde.

Vi slengte ut snøret. Fisk skulle stå på menyen. Fersk tunfisk. Di hadde fortalt mæ tidligere om når di fikk en tunfisk utaførr Israel. Kor sykt godt det va, og kor sykt lite peiling di hadde på fisking da. Di hadde ikke hatt peiling på ka di skulle gjør og hadde gått til angrep på den stakkars fisken med kniv alle andre plassa en der di burde gjør det. "Koffer slo dåkker den bare ikke bevistlaus og kutta av strupen på den?", sporte æ. Nei, nu va di mye bedre og visste ka di skulle gjør. Di hadde hørt at å hell alkohol i gjellan på den skulle drep den nesten momentant. Okei. Allerede første dagen med fisking beit en svær tunfisk på. Han Trenton dro han inn, alt for tregt, og da et kraftig hopp fra fisken reiv av snøret. Nedtur. Tilbake til lesing. Det ble mye tid til lesing. Æ leste Into The Wild. Neste dag prøvde vi igjen. En ny svær deilig tunfisk beit på, denne gangen fikk vi den dratt inn helt til båten. Æ sprang og henta ei metallsveiv til å slå han bevistlaus med, og hadde kniven klar. Han Trenton dro den ikke helt oppi båten, men holdte den i vannet rett nedaførr båten. Han Andrew sto livredd og helte gresk brandy på den stakkars fisken. Den ble slappere, så mista vi den og. Kroken datt av sluken. Fisken kom ikke til å klar sæ. Kapteinen sa at det føltes som når han fyren i Into The Wild skjøt en elg, og ikke greide å kurer (?) kjøttet, men va glad for at det iallfall va god underholdning for hannes norske venn. Di fikk tyn.

Vi fikk til stadighet uinviterte gjesta på båten vårres, i form av flygefisk. Æ måtte nu tenk på kor lite di måtte skjønn når di ana fred og ingen fare der di fær og hoppa midt i Atlanteren, og plutselig ligg di å sprella inni cockpiten på en seilbåt. Delfina og pilothvala følgte etter oss i timesvis. Vi fiska mer, men di eneste slukan vi hadde igjen va noen små blekksprutliknanes sluka. Det eneste vi greide å få med di va en type fisk med gullfarge, som rant av når man tok på den og etterlot den med ei sølvfarge. Di va ikke av veldig imponeranes størrelse, og da vi aldri hadde sett den før risikerte vi ikke å spis den.

Da det va lite vind heiste vi opp et svært front-seil kalt Ginnaker. Det strekk sæ ut på ei side av fronten og gir veldig bra fart selv når det e dårlig vind. Vi ble forelska i det seilet etterhvert, da det kunne seil helt smooth under tilstanda kor hovedseilet + frontseilet vugga båten noe helt ekstremt. Noen daga med ekstrem vugging ble man nesten litt suicidal, og ville bare at turen skulle vær over. Salt va også noe man ble lei av. Salt overalt. Salt i trynet, salt på klærne, salt på ting. Vi måtte konserver ferskvann, så vi dusja hver 3.-4. dag med ei litersflaske med vann. Det va faktisk nok, men det va ikke så deilig å legg sæ i salte laken etterpå. Masse salt. Toalettet va ei anna historie. Det va noe feil med toalettet bake i båten som gjorde at vi måtte pump ekstra mye (man må pump alt som går i toalettet ut manuelt på seilbåta). Etter man va ferdig med sitt tok det gjerne 20 min med pumping før man virkelig kunne si sæ ferdig. "You really get intimate with your own shit while sailing", på mer enn én måte, fant vi ut.

Etterhvert som jula kom, kom savnet. Savnet av familien og vennan (Vennan? Yeah right. Æ hadde det dritkult her på havet mens dåkker va stuck i Bodø!). På julaften fikk æ ring hjem fra satelitt-telefonen, og æ lovte å vær hjemme neste jul. Den planen hadde æ jo absolutt for denne jula, men kunne jo ikke si nei til en tur som den her. Vi snakka på VHF med andre seilbåta som ikke va så veldig langt unna. Den ene båten hadde pynta bommen med julepynt, og hadde julenisse på båten til ungan. Syke greier.

Æ fikk tidlig et ganske anstrengt forhold til kapteinen. Han hadde vært sykt trivelig når vi først ble kjent, men med en gang æ va på båten va plutselig alt helt annerledes. Det va veldig enveis kor mye hensyn som ble tatt til støy og diverse anna.

1. juledag va det sabbat. Kapteinen, som e jødisk, ville feir dette og han Trenton baka brød. Han Andrew (kapteinen) slengte en klut på hodet, og forklarte at det va for å symboliser avstanden fra Gud. Så bedde han for brødet. I mangel av vin, bedde han to ganga for det. Deretter va han stum helt til vi spiste.

Resten av jula gikk rolig for sæ. Vi ble mer og mer vant til livet på båten, og det gikk lettere og lettere. Det kom noen litt større bølga, og litt ekstra vind. Båten bevegde sæ mye raskere, og det ble også litt mer slitsomt å seil. Det varte heldigvis ikke så lenge, og etter ei lita stund va vi tilbake på den deilige ginnakeren. Æ og han Trenton ble veldig gode venna, og det va bra at han va der. Det gjorde det veldig mye lettere sosialt. Nyttårsaften sto æ faktisk opp mens æ ikke va på skift, for å feir det nye året med alkoholfri sprudlevin (alkohol va heldigvis ikke lov på båten under kryssinga). Vi ropa ut godt nytt år til alle som måtte befinn sæ i nærheten, men det va lite respons å få. Det va litt ekstra spam på VHF denne dagen, med nyttårshilsninga, og vi ble overraska over kor langt unna vi kunne plukk opp signal.

Vi fikk oppdateringa fra vårres mann på land, og han va veldig skeptisk til at vi skulle seil til Tobago. Noen pirata hadde visst rana en seilbåt. Kapteinen endte opp med å bestem at vi skulle dra til Barbados, så vi endte opp med å dra dit vi opprinnelig skulle dra.

Så gjorde vi kanskje noe av det dummeste vi kunne gjør. På en rolig dag bestemte vi oss for å prøv å svøm rundt båten. Vi tok ned seilan, og slengte ut et tau bak båten. Han Trenton va på båten klar til å kast ut ei line, en redningsvest, ei redningsbøyle og å slå på motoren og kjør rundt for å hent oss. Æ va først uti og svømte framover. Det tok mæ ganske lang tid å kom mæ helt fram til fronten, og når æ så kordan båten vugga opp og ned fant æ ut at det va en ekstremt dårlig idé å prøv å svøm rundt den. Vi avbrøyt det prosjektet, og svømte tilbake til lina. Vi va likevel godt fornøyd med å ha vært uti. Under ser du mæ og atlanterhavssveisen min ta oss en svømmetur.

Noen daga seinere fikk æ mæ litt mer action da æ skulle opp i masta for å sjekk ut tilstandan. Det så bra ut, men båten vugga sykt mye fram og tilbake der oppe! Det ble en del blåflekka og skrubbsår etter å ha prøvd å hold sæ fast til stanga. Det va helt sykt å vær der og æ kunne se milevis. Det va likevel ikke så mye mer å se enn det det va å se på bakkenivå, bare mer av det samme (surprise!). Kult va det likevel!

Dagen etter fant vi en liten blekksprut i cockpiten på båten. Æ visste ikke at di hoppa ut av vannet, men den lå nu der.

Så nærma dagen sæ. Barbados va bare et par hundre nautiske mil unna. Vinden ble sterkere, men vi måtte gjør seilan mindre for å ikke ankom midt på natta. Vugginga va helt ekstrem. Det e snakk om at man vugga så mye at man nesten ikke grei å tenk, men så plutselig va vi der. Det va ingen ledige plassa i marinaen, kor det bare lå båta over 100 fot, og vi måtte legg oss ute på et klargjort anker. Vi fant fort ut at påhengsmotoren til gummibåten vårres, som vi fikk fiksa på Kapp Verde ikke va i orden likevel. Det førte til at vi måtte ro, noe som absolutt ikke alltid lot sæ gjør med kombinasjonen av kor elendig den båten va lagt til rette for roing og strømmen i vannet. På land hadde vi tilgang til en yacht-klubb med deilige dusja, toaletta kor du kan skjøll ned dopapir og bare kan trykk på en knapp så e det over. Livet va bra.

Folk på Barbados va sykt trivelig, og det va spesielt rart etter å ha vært i Afrika kor hjelpsom folk kunne vær uten å forvent noenting tilbake. En fyr sporte mæ og han Trenton om vi ville kjøp marijuana, vi sa nei. Da sporte han oss ka vi leita etter og brukte i stedet 10 min på å hjelp oss å finn en plass med trådløst nett sånn at æ kunne ring hjem.

Vi fikk en mail fra det nederlandske paret vi hadde truffet i Kapp Verde. Deres seiltur hadde ikke gått like bra som vårres. 200 nautiske mil før di va i land i Surinam datt roret av (!!). Di prøvde alt mulig for å få kontroll på båten. Etterhvert kom di i kontakt med et tankskip som lagde et nytt ror til dem. Det varte ikke lenge, og di ble tatt om bord på tankskipet og forlot båten. Fra land fikk di leid en fiskebåt med en fyr som aldri hadde vært på båt før som kaptein, og fikk henta tilbake båten. Sykt! Di så faktisk roret vårres også da det lå på kaia mens vi fikk det sjekka.. Det visste sæ etterhvert at han Trenton va sykt lei av kapteinen. Han hadde seila med han et halvt år nu, så det skjønna æ godt. Han hadde bestemt sæ for å fly hjem, og bli der. Æ fant ut at det kom til å bli vanskelig uten han der, og at æ egentlig ikke va så interessert i di øyan vi skulle seil i Karibien. Greia med Barbados va at alle snakka om at vi måtte nyt ferien vårres. Og det va akkurat det Barbados føltes som, en ferie. Æ så ikke helt at di andre øyan kom til å vær så annerledes, så æ booka billetta til Guatemala. Di andre to fløy til USA (kapteinen skulle besøk familien før han dro videre), og æ hengte ut med en fyr fra Israel som skulle seil videre med kapteinen. Vi dro ut og sjekka ut en ganske hardcore dancehall-klubb i Bridgetown. Det gikk i hard dancehall, marijuana, hennesey og dutty dansing. Lokale flira dagen etterpå når di hørte kor vi hadde vært. "360? Haha! They don't play no Bob Marley in there!".

Nu har æ kommet mæ til Guatemala, og det e sykt kult her. E i en by som heter Antigua nu, og har ordna mæ en privat spansklærer for ei uke framover. Det e mye barta ute og går, og folk har sykt kul stil. Skal reis i Mellom-Amerika i 5 uka, så blir det hjem til Bodø!

Vil til slutt si at selv om det kanskje i den her posten e mye syting, så e seiling kult! Det blir bare slitsomt til tider når man e tre stykk som opphold sæ på et veldig begrensa område, med forskjellige ranka og lite søvn. Det e absolutt en opplevelse æ ikke ville vært foruten. Kapteinen har også beklagd oppførseln sin disse 3 ukan, og skrøte mæ opp i skyan for kordan æ takla det, men meinte det va sånn han måtte styr båten sin.

Værfast på Kapp Verde

2009-12-15T11:38:00.008+01:00

Vi ble litt lengre på Kapp Verde enn planlagt. Kapteinen likta øyan veldig godt og ville slapp av litt før turen over Atlantern. Vi fiksa også diverse greier på båten. Det va en ulyd i roret vi fikk sjekka. Etter å ha demontert hele greia fant vi ut at det ikke va noe vi kunne gjør med det. Da tida endelig nærma sæ for å skulle dra bestemte vinden sæ for å dø helt ut. Det skulle den gjør i nesten ei uke også. Så anslått avreisedato e nu fredag.

Her e noen bilda fra diverse utflukta:

Ankomst Sao Nicolau

Sniktitting på fotballkamp på Sao Nicolau. Det ble pause i kampen da en hund sprang inn på bana og spilleran måtte jag den ut.

Hanukkah-feiring i båten

Utsikt på Santo Antao

Unga på fjellet med esel

Vest-Sahara og Kapp Verde

2009-12-04T16:39:00.012+01:00

Turen gikk videre til Fuerte Ventura. Ogsaa en av Kanarioeyan. Etter et lite uhell som involverte baugen paa baaten og kaia va fiksa, dro vi videre to daga etter.

En litt over to dagers seiltur tok oss til Dakhla i Vest-Sahara/Marokko. Radioen va store dela av tida spamma av random arabisk tullsnakk og musikkspilling. Alt paa baaten gikk fint, men siden ae va under opplaering gjorde ae natteskiftan sammen med en av di andre, derfor ble skiftan veldig lang og veldig slitsom. Det va veldig godt aa kom til Dakhla. Dakhla e ikke akkurat en vanlig plass aa dra til med seilbaata, og da vi kom inn ble vi bare bedt om aa slipp ut anker litt utafor kaia kor kun fiskebaatan laa. Vi dro i land til kaia med gummibaaten vaarres. Vi fant ut at den hadde et hull, og at motoren ikke va helt stabil. Daarlig kombinasjon. Det va en muslimsk helligdag den dagen, og folk va opptatt med aa kutt av hodet paa geiter til aere for den episoden en del aar sia kor han Abraham sku offer soennen sin til Gud, men fikk offer ei geit i stedet. Vaktan paa kaia proevde aa forklar oss dette ved aa si at det va "holiday" og signaliser avkapping av hodet. Vi ble fortalt at vi ikke kunne dra inn til byen den dagen, men maatte vent til neste dag da immigrasjonspolitiet kunne kom.

Gummibaaten

Vi tok hver sin tur med aa dusj bak paa baaten i loepet av dagen. Ikke noe som aa staa naken aa vask sae paa havet utafor et muslimsk land i Sahara. Mens han Trenton sto og dusja naken kom det plutselig en Zodiac med fire uniformerte kystvakta. Di kom for aa fortell oss at radioen va avslaatt og at vi kunne kom aa bli stempla inn den dagen likevel. Det at en seilbaat la til kais der (med kvitinga atpaatil, arabiske yachts hadde visst vaert observert) va visst litt av et syn. Vel, det va det for oss og. En stor moderne seilbaat fra denne sida av aarhundret sammen med rustne gamle fiskebaata va ganske saert. Da vi kom inn til kaia sto immigrasjonspolitiet klar med kamera for aa knips bilda av baaten til eget bruk. Vi la til kais inntil en betongvegg med noen slitne dekk med rustne kjettinga som hengte rundt dem. Det foeltes ikke helt bra. Immigrasjonspolitiet kom om bord og va veldig trivelig. Det va tydelig at di syntes det va veldig spennanes aa kom om bord. Da di dro va det allerede moerkt, og seinere paa kvelden kom en fyr tilbake med passan vaarres ferdig stempla.

Lagt til kai i Dakhla

Etter ei natt, som skulle vaer deilig avslapping, med aa bli vekt hele tida av at vi maatte endre lengden paa linan paa baaten, gikk turen til Dakhla. Vi maatte ha noen ved baaten, saa det ble mae foerst. Di andre to dro inn og ae ble igjen. Ae prata en del med fiskera der fra Namibia som fiska sardina i vannet utafor og hengte ut mens ae endra paa linan. Da di andre kom tilbake dro ae inn og sjekka ut staden. Det va ikke saa veldig mye folk aa se rundt omkring. Det va visst rolig etter offringa dagen foer. Ae hengte ut mesteparten av dagen med noen amerikanera som va der som Peace Corps-frivillige. Di hadde vaert to aar litt lengre nord i Marokko og kunne arabisk og visste mae litt rundt. Di skulle nu reis i Vest-Afrika.

Peace Corps-karan

Turen videre til Kapp Verde va en sproe opplevelse. For det meste va det ganske rolig. Nu gjoer ae natteskift aleina, saa vi faar en del mer soevn. Det e likevel fortsatt ganske slitsomt. Vi fikk besoek av delfina ved siden av baaten som holdt et helt spektakulaert show for oss med hopping foran, ved siden av, og bak baaten. Flyvefisk va ogsaa aa finn overalt rundt baaten, og til tider i baaten. En hoppa inn hovedinngangen og landa nede paa kjoekkenet mens ae va der. Den nest siste dagen ble vi eskortert av en hel gjeng hvala. Livet paa baaten e ganske bra. Det e rimelig laid back. Vi har hver sine skift baade om dagen og natta. Di e paa 3 tima. Saa man har 3 tima paa og 6 tima av. Di 6 timan vi har fri e avbrutt av hver sin tur aa lag lunsj, middag, vask baaten osv. Tida gaar.

Sent i gaar kveld ankom vi Sal i Kapp Verde. Her ligg vi nu ankra. Oeya e rimelig kul. Ting e rimelig avslappa her, og det foeles ikke som resten av Vest-Afrika i det hele tatt. Mer som ei blanding av Mexico, Kanarioeyan og Afrika, bosatt av mulatta. Oeya Sal har navnet sitt av en grunn, og i dag va vi aa sjekka ut noen uttoerka saltsjoa i en vulkan. Der det ikke e helt uttoerka gaar det ann aa ligg aa flyt i Doedehavet-stil.

Titu, Trenton og Andrew

Ae og han Andrew ligg og flyt

Utsikta fra der vi ligg ankra

Downtown Espargos, hovedstaden paa Sal

Lanzarote

2009-11-21T21:08:00.008+01:00

Ting begynn aa bli klart for seilturen. Baaten har vaert arbeida paa her paa Lanzarote i nesten 2 mnd nu, og vi har vaert her denne uka og gaatt over at alt e i orden.

Her e baaten:

Om vi faar testa ferdig riggen i morra drar vi av gaarde da til Fuerte Ventura. Derifra gaar turen videre til Vest-Sahara, saa til Kapp Verde. Vi regna med aa dra fra Kapp Verde kanskje rundt 10. desember. Vi vil da vaer fremme paa Barbados rundt 1. januar.

Her kan daakker til ei hver tid se posisjonen vaarres. Det e ikke oppe og gaar enda, men boer vaer det naar vi kommer oss av gaarde,

Nigeria

2009-11-11T12:14:00.004+01:00

Morran etter gikk turen til Nigeria. Nærmere sagt Lagos. På Benin-sida av grensa va det ingen problem. På Nigeria si side va di med en gang ute og sporte ka æ hadde til dem. Di fikk ikke noe. Æ hadde med en del cash da æ måtte betal for billettendring på flyplassen, og ikke ville bruk kort i Nigeria, som e verdenskjent for sin kredittkort-svindel. Æ ble veldig lurt av pengevekslera på grensa. Di tjente sæ rundt 300 kr på mæ. Æ følte mæ som verdens største idiot. Nu hadde æ veldig lite penga å bruk di neste to dagan.

Nigeria si side av grensa va helt syk. Det va fullt av politi der som sto med enten ei stang med tagga på som di stakk foran hjulan på bilan/mopedan, eller ei trepinne til å slå mopedførera i hauet med om di ikke stoppa. Di skulle selvfølgelig stopp alle di kunne, for å få bestikkelsa. Det krydde av dem. Det va også vanlige folk som sto og gjor det her, som va leid inn av snuten. Noen i vanlige klær, og en fyr i dress sto med ei sånn piggstang. Noen fikk øye på mæ i bilen og sprang fornøyd bortover og sporte om papiran mine. Da alt va i orden, sporte han di andre i bilen. Ei stakkars dame fra Guinea (tenk på Nigerianern i Conakry) fikk masse tyn, og måtte betal bestikkelsa. Etter en halvtime fikk vi dra videre. Vi ble sikkert stoppa 30-35 ganga av snut som skulle se i baggasjerommet vårres. Sjåføren hadde med sæ kanskje 50 plastbøtta. Dette skulle di selvfølgelig ha bestikkelsa for at han skulle få ta med sæ. Etter å ha bestukket kanskje 10 stk, sa han at han ikke hadde mer penga. En snut tok da 10 av di her plastbøttan og sa at di va da hannes. Det endte opp med bestikkelse der og. En anna snut lenger ned sa at han ville ha ei sånn bøtte, og fikk det. Etterhvert greide han å gjem bøttan, og resten av snuten greide ikke se noe i baggasjerommet og sendte oss videre.

Lagos va trafikk og kaaaos. I Lagos e det nok lurt å ta taxi om man e kvit. Æ hadde ikke råd etter å ha blitt svindla, men kom mæ greit fra ved hjelp av vans. Æ kom til YMCA midt i Lagos. Det va fullt da æ kom dit sa di. To trivelige kara som bodde der greide å overtal di til å få ordna mæ ei seng. Han ene sa at det va ei ledig seng på hannes rom. Di folkan som bodde der bodde der ikke bare et par netter, men månedsvis. Han ene fyren va bortreist, og æ fikk den senga. Sengetøyet va skittent, og di hadde ikke hatt vann på flere daga så det va ikke vaska noe. Æ måtte legg mæ i lakenposen rett på madrassen. Æ ble god venn med han som æ delte rom med. En nigerianer som hadde bodd 17 år i USA, 2 år i Tyskland og litt i London. Han hadde familien sin i USA, men ville flytt tilbake til Nigeria og så på businessmulighetan her nu. Vi dro og fant noe billig å spis og snakka masse før vi tok kveld. Da æ la mæ hadde æ på følelsen av at det va mygg der, og fyrte opp en mosquito-coil og tok på litt myggolje.

Da æ våkna neste dag hadde æ bitt over hele kroppen. Madrassen hadde bed bugs. Helt jævlig. Han Sonny (han æ delte rom med) va veldig overraska, og han hadde ikke vært plaga med det enda senga hannes e bare 2 meter unna. Ingen andre på YMCAen hadde heller nevnt noe om noe sånn tidligere. Flaks. Æ dusja og skifta og vi dro ut for å se oss litt rundt i Lagos sentrum. På kvelden dro æ og han Sonny til klubben til han Femi Kuti, the New Africa Shrine. Han Femi Kuti e sønnen til han Fela Kuti, verdenskjent for Bodø-hitten sin "Laise Lairo". Han Femi spilte, og det va god stemning. Vi hadde ikke råd til taxi hjem, og måtte vent til offentlig transport starta igjen i 5-tida på morran.

Femi Kuti + band og massevis av dansera

En trivelig fyr på New Africa Shrine æ prata med mens æ venta på transporten

Sonny

Neste dag gikk turen hjem til Norge.

Nu e æ i Bodø. Tirsdag går flyet til Gran Canaria, og derifra drar vi den 20. til Vest-Sahara. Fra Vest-Sahara går turen til Kapp Verde, kor vi starta Atlanter-kryssinga fra.

Benin

2009-11-11T11:53:00.007+01:00

Første stopp i Benin va Ouidah. I Ouidah har di et veldig kjent minnesmerke for slaveri kalt "The Point of No Return". Æ må innrøm æ hadde fått min porsjon av denne type ting da... Æ dro uansett for å se det, og en fyr med en moped og ei dame plukka mæ opp og kjørte mæ litt rundt omkring. 3 stk + min og deres baggasje på en liten moped va interessant.

Turen gikk videre til Cotonou, den største byen i Benin. Dagen etter va det torsdag, og æ måtte få ordna visum til Nigeria før helga. Æ måtte også få utvida Benin-visumet mitt, da det bare va for 48 tima.

Visum til Nigeria fikk æ ordna etter masse venting. Utvidelse av visumet til Benin skulle di egentlig ha mæ til å vent til over helga med, men fikk prata mæ til å få det samme dag. På gata over der æ bodde sto det "Norwegian Hot Dogs" på menyen. Det va pølse i lompe med egg, ost og ketchup..?

Fredagen dro æ nordover til en by som het Abomey. Den e kjent for å ha vært hovedbyen til Dahomey-kongedømmet. Dahomey-kongan va heilt sjuke menneska. Di hadde noen palass der, kor det va utstilt trona til kongan og forskjellige greier. Det va blant anna ei trone til en konge som hadde hodeskalla fra menneska (fiendan deres) som knotta til stolbeinan. En konge hadde også hodeskallen til en fiende, med en hestehale trødd gjennom den, til å vift bort flua med. To konga hadde lagt noe slags sirkulær mur med en diameter på rundt 4 meter som skulle hus sjelan deres. Den her muren va lagd av ei blanding av blod fra fiendan deres, dyreblod og jord. Han ene kongen hadde en hel hær av kvinnelige amazonas soldata, og 200 kona. Da noen av konan hannes hadde vært ufin, helte han palmeolje over dem og fikk mauran til å spis dem. Di her folkan handla mye med kvitingan når di kom til kontinenten. Spesielt med slava. Di hadde mange slava di hadde tatt fra fienda di hadde slått, men etterhvert ble di også slavejegera. Noen folk lengre sør hadde kommet sæ unna dem ved å bygg landsbyen sin på stylta i en innsjø. Dahomey-krigeran hadde ikke lov å gå i vannet pga religion.

Litt utafor Abomey va det et fetisj-marked. Der hadde di alt æ måtte treng. Soltørka flodhest-hode, hyenehoda, brett med døde flaggermus, døde pappegøya, levanes og døde kameleona, klør, og greier. Reine Coop Mega med det utvalget der.

Togo

2009-11-05T19:31:00.012+01:00

Kom frem til Togo litt over 3. Aa kryss grensa va null problem. 1 ukers visum til Togo fikk ae paa stedet for 140 kr. Lome, hovedstaden i Togo, starta allerede paa grensa. 2 km fra grensa va midt i byen. Lome va mye kulere tilrettelagt enn Accra. Hovedveien gikk ved stranda, som saa litt ut som California med lange breie strender og treningsapparata langs stranda.

Lome

Ae hadde sett mae ut et fint lite sted ved Lake Togo, som ligg ved Togoville. Togoville e en liten landsby kor voodoo e den stoerste religion. Foerst kom ae mae med bil til Aneho, kor ae tok moped til Togoville. Da ae va fremme i Togoville rundt kl 7 fant ae ut at det stedet ae hadde sett mae ut va paa andre sida av innsjoen, mellom Aneho og Lome. Great. Va bare aa snu. Etter en del krangling med mopedfoerern da han plutselig skulle ha mer penga, mens 20 lokale blanda sae inn og kjefta paa han, kom ae mae til Auberge du Lac. Ae fikk ei lita straahytte paa stranda til innsjoen og et godt maaltid.

Ae sto opp veldig tidlig, og en fyr tok mae til Togoville med en trebaat han foerte ved hjelp av aa stikk ei lang pinne helt ned i bunnen av innsjoen og dytt fra. Han hadde to forskjellige pinna ettersom kor djupt det va.

I Togoville visste en kompis av han mae rundt. Det va markedsdag, saa det va veldig mye folk midt i landsbyen, men oede ellers. Paa markede handla di ikke med penga, men bytta vara med hverandre. Litt tomat mot litt fisk, og litt fisk mot litt mel.

Ho jomfru Maria har visst vaert observert paa innsjoen i en baat i 1940, og det e laga et skrin til ho for aa minn om det. Paven kom ogsaa paa besoek for aa sjekk ut det her.

Rundt omkring i byen va det forskjellige figura som di hadde voodoo-seremonia ved. Folk hadde ogsaa figura utenfor husan sine for aa hold bort onde aanda.

Et gammelt oedelagt hus fra kolonitida som va brukt til slavehandel va ogsaa der.

Seremonisteda:

Etter aa ha blitt dytta tilbake til andre sida av innsjoen bar det av gaarde til Benin.

Ghana

2009-11-05T14:22:00.003+01:00

Kom til Cape Coast i Ghana sent paa kvelden. Neste morgen dro jeg av gaarde til Elmina for aa sjekke ut et sykt gammelt slott som portugiserne bygde, og brukte til oppbevaring av slaver som skulle sendes av gaarde. Det saa saann her ut:

Dro tilbake til Cape Coast hvor det var enda et slott brukt til det samme:

Var ferdig midt paa dagen, og satte meg paa en buss nordover til Kumasi. Kumasi er hovedstaden til Ashanti-folket i Ghana. Noen venner av meg paa Jamaica stammer fra denne stammen, og jeg lovte aa sjekke det ut. Paa bussen traff jeg en dame som bodde i Kumasi, og var forlovet med en tysker. Hun inviterte meg med ut paa middag sammen med han, og det resulterte i at jeg fikk bo paa gjesterommet (vel, gjesteleiligheten) deres. Di va begge veldig trivelig. Han jobba der for et tysk selskap som bygde bussa i Ghana.

Dagen etter dro ae til palasset til Ashanti-kongen. Ae laerte en del om kulturen deres. Di va stein rik pga gull. Kongen hadde faatt gava fra alt slags folk som sto utstilt der, bl.a. Haile Selassie. Very nice. Kongen hadde et moete paa gang i en hall ved siden av, saa ae stakk en tur innom. Der satt et par hundre ashantia ikledd svarte kleda.

Vises ikke så godt, men kongen sitt der inne under en slags paraply

Ae dro tilbake og hengte med mine nye venna.

Dagen etter bar det av gaarde til Togo via Accra. Accra virka sykt nice. Folk va veldig trivelig. Ae dro innom en afrikansk restaurant, og di som va der kom og haandhilsa paa mae. Det virka ikke som om di va saa vant til aa se vestlige paa afrikanske restauranta.

Elfenbenskysten

2009-10-30T20:14:00.007+01:00

Paa Elfenbenskysten-sida derimot va det stor interesse for bestikkelsa. Noen soldata skulle foerst ha, ae rista di av mae lett (selv om afrikaneran betalte). 15 kr for et stempel hos immigration. Ae proevde ganske mye forskjellig, men det va ingen vei rundt. I tollen va det en som proevde sae. Han sa "We are the same, so you should give me something". Ae sa bare at hvis vi va det samme saa burde han gi mae ogsaa noe. Ae fikk gaa. Noen luringa med mopeda visste at di va di eneste som kunne ta mae herifra og til neste by, og tok sae godt betalt. Derifra kunne ae ta en minibuss til Man. Naturen rundt Man va helt sinnsyk. Groenne fjell i alle retninga, og den tetteste groenneste skogen ae har noensinne sett. Veian her e noe helt anna enn ka ae tidligere har opplevd i Vest-Afrika. Di e asfaltert og veldig brei. Men Man foeltes ikke veldig trygt. Det va rebel-omraade, og ae ville kom mae soer for det. Ae kom mae helt til Yamoussokro den kvelden. Yamoussokro e hovedstaden her, men e langt ifra den stoerste byen. Den forrige Presidenten va fra Yamoussokro og bestemte at det skulle vaer hovedstad. Han pumpa masse penga inn i byen. Her e 4-feltsveia og ikke minst e verdens stoerste kirke her (!). Det e en slags kopi av St Peters Basilicaen i Roma, bare enda stoerre. Det e likevel ingen ambassada her, og fungerende hovedstad e Abidjan. En millionby lengre soer. Ae va fremme ved gjestehuset kor ae hadde tenkt aa sov rundt midnatt. To kara der sa at det va fullt paa grunn av at Presidenten va i byen. Di ordna saann at ae kunne sov der di sov, i et hus ved siden av som va under oppussing.

Ae betalte di litt for overnattinga, og han ene ble med mae til kirka. Han tok ogsaa me sae en kompis av sae som kunne engelsk. Kirka va helt syk. Den va saa stor og raaflott. Ae har ikke vaert i kirka i Roma, men her kunne ae gaa aleina som eneste besoekende og se mae rundt. Ae klar ikke helt aa kom over kor svaer den va. Vi spiste lunsj alle 3, og ae dro av gaarde til Abidjan.

Utafor

Ae ser ingen spor av borgerkrigen noen steda. Elfenbenskysten e et av di rikeste landan i Vest-Afrika, og det merkes godt. I morra e det av gaarde til Ghana.

Liberia

2009-10-30T19:55:00.009+01:00

Aa kryss til Liberia gikk smertefritt. 3 forskjellige steda skulle ae registreres, men ingen saa mye som antyda at di ville ha penga. Amerikaelskeren fra Sierra Leone foreslo at ae skulle gi han penga for alt ae hadde laert fra han kvelden foer. Ae lo. To broedre fra bilen til grensa tilbudde mae aa sitt paa med dem til byen. Di va fra Freetown og va kommet dit paa en slags foretningsreise. Di hadde med sae 260 par finsko i skinn importert fra Italia di skulle selg. Da prisan paa overnatting i Monrovia va helt raa (60 dollar for det billigste gjestehuset), fikk ae bo der di bodde. Di bodde hos to FN-arbeidera fra Sierra Leone som va utenbys for tida. Vi ordna oss noe lebanesisk mat og slappa av.

Sahr i Monrovia

Neste morra dro ae av gaarde med en fyr som jobba for FN-arbeideran for aa faa ordna visum til Elfenbenskysten. Han ene broren hadde ogsaa greid aa glem passet sitt i bilen vi tok, men heldigvis hadde di tatt nummeret hannes. Monrovia va en veldig spesiell by. Krigen hadde satt sine spor. Det foeltes ikke like fattig som di landan ae tidligere hadde besoekt, men alle [som hadde raad til det] hadde bygd svaere betonggjerda med piggtraad rundt huset sitt. I sentrum va det mange svaere utbrente betongbygg. FN har en del soldata i landet, og det e rart aa se militaerbasa og skola (selvfoelgelig drevet av ei eller anna minoritetskirke) rett ved siden av hverandre. Ae trur alle minoritetskirkan i verden e representert i Monrovia. Det e helt sykt kor mange det e. Di e overalt. Paa ettermiddagen fant ae ut at ae hadde faatt en betennelse i foten fra et gnagsaar ae fikk i Guinea. Vi dro til legen. Klinikken va bygd av SOS Barnebyer Norge. Ganske kult.

Da neste dag kom dro vi til ei oey ae ville se. Providence Island. Det gaar ei bru dit fra sentrum. Providence Island e kor di foerste afro-amerikaneran kom i land etter di va frigjort fra slavedriveran i Amerika. Dette foerte til store problema i Liberia, men har ogsaa gjort at di har beholdt veldig gode relasjona med USA. Ae dro til Sannequillie, i naerheten av grensa til Elfenbenskysten, og sov der. Han som eide hostellet fortalte mae om naar han Charles Taylor kom over grensa fra Elfenbenskysten og krigen starta i Liberia. Han og familien roemte over grensa, og starta et nytt liv der. Ungan hannes gikk paa skole der, og vokste opp med fransk paa skola og engelsk (vel, liberiansk) hjemme. Da borgerkrigen broeyt ut i Elfenbenskysten bar det hjem igjen, kor det nettopp va blitt rolig.

Paa oeya. Monrovia i bakgrunnen

Noen folk i en landsby paa veien

Nok ei grense skulle krysses neste morgen. Foerst maatte ae ta en tre timers lastebiltur til et lite sted naermere grensa, foer ae tok moped derifra og til grensa. Mopedturen va helt raa! Ingen problem aa kom sae ut av Liberia. FN va i veldig stor grad til stedet paa grensa, med pansra kjoeretoey osv.

Mopedtur

Sierra Leone

2009-10-30T19:32:00.006+01:00

Freetown va kul. Det va ikke stroem der om kvelden/natta, men i gatan krydde det av folk. Gatan ble opplyst av fakla som selgeran satt ut. Midt i byen e det et bomullstre som slava ble solgt under foer i tida. Ae fikk ordna mae visum til Liberia og Ghana paa samme dag her.

Treet

Ae sto tidlig opp dagen etter for aa dra til Kenema. En by ganske langt oest i landet, som e kjent for aa vaer en av di viktigste diamant-byan. Turen tok 8 tima, og underveis va det en fyr som sto i midtgangen og ropte ut om noen naturprodukta han hadde aa selg. Folk va veldig begeistra. Ae kom frem seint paa ettermiddagen, og tok tidlig kveld ettersom kroppen hadde skrudd temperaturen litt hoeyere enn behagelig. Foer det hadde ae greid aa faatt ordna mae en kontakt som kunne ta mae til diamant-utgravningsstedan.

Neste morra prata ae med noen folk paa gjestehuset. Han ene va en tidligere barnesoldat som hadde blitt kidnappa av RUF. Han satt og drakk sae dritings klokka 10. Etter aa ha vaert ei stund i RUF, greide han aa kom sae unna, og ble med i "Camajos" i stedet. En slags folkehaer. En anna fyr va journalist og DJ i radioen der. Han inviterte mae til aa bli med paa et radioprogram seinere paa kvelden, men ae maatte desverre takk nei da ae maatte kom mae videre. Den siste fyren der va han Timothy. Det va han som skulle ta mae med til utgravningsplassen.

Vi dro ae, han og en sjaafoer paa en moped av gaarde. En halvtime ut av byen ved sia av veien fant vi dem. Di graevde jord fra oppe ved veien og baerte den ned til elva kor di sila den for aa leit etter diamantan. Min tilstedevaerelse va faktisk satt stor pris paa, noe ae ikke hadde forventa i det hele tatt. Folk va veldig ivrig paa at ae skulle ta bilda av dem, og tok helt av naar di fikk se bildan etterpaa. Det virka ikke som om digitalkamera va saa veldig vanlig der. Noen bestikkelsa til sjefen maatte likevel til.

Graving

Leiting

Paa vei til det stedet saa ae et skilt til en plass som het "Norway Land of Peace". Det va ei leir for folk som hadde faatt kappa av lemma under borgerkrigen. Norge hadd sponsa 50 smaa hus her til dem. Vi dro innom for aa besoek dem, og ble veldig godt tatt imot. Di va takknemlig for aa faa besoek, og naar di fant ut at ae va fra Norge va di ikke mindre takknemlig. Di sa at nu va ae hjemme, for det der va ogsaa Norge. Di fortalte mae om vanskeligehetan di maatte gjennomgaa. Di va veldig glad for at di nu ikke trengte aa betal husleie, men det va fortsatt vanskelig aa faa tak i penga til mat og medisin. Di foelte sae veldig uglesett av samfunnet, og det va ikke mulig aa faa sae jobb. Deres maate aa overlev paa va aa dra inn til byen og tigg, og det di fikk av slektninga.

Unga som bodde der

Sykt kule folk

Paa ettermiddagen dro ae videre mot Liberia. Veian va elendig. Bilen va like daarlig, om ikke vaerre. Den broeyt ned gang paa gang, og vi maatte ut i gjoerma og dytt. I bilen foregikk det heftige politiske diskusjona, paa et helt utrolig decibelnivaa. I frontsetet satt en amerika-kritisk Nigerianer, ved siden av mae satt en amerika-elskanes Sierra Leoner. Vi skulle vaer paa grensa kl 20 sa han som solgte billetten. Vi va der kl 03.

Guinea

2009-10-23T13:39:00.007+02:00

Ble noen rolige daga i Bissau. Hengte ut med portugiseran og sjekka ut utelivet. Sykt raatt. Dagen foer ae dro sjekka et par amerikanera inn paa plassen ae bodde. Di skulle seil over Atlanteren fra Kapp Verde til Barbados. Til nu hadde di reist noen maaneda fra Israel og langs middelhavet, til Kanarioeyan, kor di floey til Senegal fra. Di vurderte ogsaa aa dra videre til Guinea. Di skulle foerst til Bijagos oeyan, saa skulle di kom. Ae lovte aa informer di om situasjonen der.

Torsdags morgen bar det av gaarde til Guinea. Det va en helt sinnsyk tur. Turen fra Bissau til Doucki, landsbyen i Guinea ae skulle bo i, tok rundt 55 tima. Ei natt overnatta ae i en liten landsby og ei natt "sov" ae i bilen. Veian va elendig. Grensekryssinga gikk veldig bra. Hadde forventa aa maatte bestikk en del soldata, men ingen va noe anna enn hyggelig. Ungan her reager veldig naar di ser mae. Enten vinka di og flira, eller saa peika di og graat. Vi va 10 stk i ei stasjonsvogn paa vei fra Koumbia til Labe, en tur ae trudde skulle ta rundt 3 tima. Kunne legg til 12 tima paa det. Veian va som sagt elendig, og man ble slengt frem og tilbake i bilen. Ae satt i baksetet ved doera, og hver gang ae sovna av ble hodet mitt slengt i doera. Dette syntes ei lettere overvektig lokal jente, som spytta omtrent en gang i minuttet, va veldig artig.

Det va helt raatt godt aa endelig kom frem til Doucki. Det e en liten landsby i Fouta Djalon omraadet, som har en helt syk natur. I denne landsbyen bor det en fyr som heter Hassan, som kan engelsk. For rundt 100 kr dagen fikk ae overnatting, 3 maaltida og guida tura i omraadet paa dagtid. Omraadet minna om en slags groenn Grand Canyon, med masse fossefall og greier. Han Hassan og broren visste mae rundt. Trivelige greier.

Han Hassan speida utover dalen

Fjeset

Paa tur med han Abdulraied (broren til han Hassan) og familien

Nais

Dagen etter ae kom dit, kom amerikaneran. Di hadde funnet ut at det bare va tull aa dra ut paa oeya, naar di skulle seil til masse oeya fremover. Vi gikk tura ilag og snakka masse. Det endte med at di inviterte mae til aa bli med dem aa seil over Atlanteren. Ae vet ikke om ae kan si nei til noe saannt. Avgang e 20. november fra Kanarioeyan, saa nu begynn ae aa faa det travelt om ae skal rekk det. Skal proev aa faa endra flybilletten fra Lagos og hjem saann at ae faar tatt en tur innom hjemme foerst.

Etterpaa va det aa kom sae til Sierra Leone. Det va lettere sagt enn gjort. Ae dro om morran, og trudde ae skulle kom frem i Conakry paa ettermiddagen. Det va nesten midnatt naar ae kom frem, og en fyr som va i samme bil som mae (som ae hadde spandert middag paa) inviterte mae til aa bo hos han den natta, siden det va seint. Dette va etter aa ha passert en del militaere veisperringa, med kjipe soldata som krevde penga. Ae ville krangle paa det, noe som sikkert hadde gaatt helt fint, men med tanke paa nylige handlinga her gadd ae ikke aa krangle om smaapenga med drapsmenn.

Neste morra va det av gaarde fra Conakry til Freetown. Det skal vaer en lett 7 timers tur. Ae va paa "gare voiture" rundt klokka 10. Da sa en bil at den va klar til aa dra, ae va siste passasjer. Ae trengte bare aa kjoep billett, saa skulle vi dra. Ae kjoepte billetten, og fikk beskjed om aa sett mae ned aa vent litt. Sjaafoeren skulle paa markedet. Han kom tilbake 4 tima seinere. Da starta han bilen og sa "Ok, let's go", saa stoppa han den og gikk ut av bilen og sa "Wait, now is prayer time". En bleik nordnorsk langefinger kom ut vinduet. Han beklaga sae og sa at passasjeran ville be, og haapa ae forsto. Ae saa rundt paa di andre, og sa at det va greit. Ae og alle passasjeran venta mens han bedde. Ae tenkte for mae sjoel at ae haapa han bedde ekstra godt den dagen, med tanke paa kordan han behandla kundan sine. Etter aa ha kjoert en time med en del stopp pga sjaafoeren maatte fiks paa bilen og handle ting, fikk en Nigerianer som satt forran mae problema i ei militaersperring. Di holdte han der i 1,5 time, foer han kom tilbake og sa at han maatte bli der ettersom han ikke hadde raad til aa betal dem (plukka opp dette med den lille fransken ae forstaar). Di krevde rundt 50 kr av han. Han hadde bare 10 kr. Julenissen kom tidlig i aar, og vi dro videre. Etter en god time videre ned veien hadde vi stoppa et par ganga kor sjaafoeren maatte fyll paa vann i motoren, som va helt kokt, svikta bilen. Vi maatte vent paa at di skulle send en ny fra Conakry. Da den nye bilen kom fram, va klokka 10 paa kvelden. Den nye sjaafoeren foreslo aa snu og dra tilbake til Conakry for natta. Ae og Nigerianern sa at det ikke va snakk om. Vi kjoerte til grensa og sov i bilen der. Morran etter bar det videre. Grensesoldatan paa Guinea-sida proevde aa faa lurt til sae noe penga, uten suksess (ironisk nok med et skilt paa Sierra Leone-sida i bakgrunnen kor det sto "Corruption Hinders Development"). Paa Sierra Leone-sida va soldatan mye kulere. Likevel va det noen som proevde sae. Etter ae va registrert ble ae tatt inn i et 'Male Searching Room'. Samtalen med di tre soldatan der gikk noe saann her:
Soldat: So.. Mr Eliassen Erik? From Norway?
Erik: Yeah..
Soldat: This is the male searching room.
Erik: Yup.
Soldat: So here we can look for things that are in interest for the police.
Erik: No problem.
Soldat: So.. What you can do for us?
Erik: Nothing.
Soldat: Nothing? Thats okay. Have a nice day.

Det va sykt godt aa kom til en land kor alle kunne engelsk, selv om engelsken her e ganske vanskelig aa forstaa. Ae kom frem i Freetown i 4-tida. Rundt 24 tima seinere enn planlagt (et lite oeyeblikk maa ae innroem at ae kanskje skjoente motivet til han Moland og han French). Freetown e kul. Bra vibe. Byen brer sae fra havet og opp og ned fjellan her. Ganske spesielt. Fikk ordna mae visum til Liberia i dag. Konsulen va ikke der, men en fyr som jobba der dro sammen med mae hjem til han, saa ordna di det der. Religion staar tydelig sterkt her. Baade musliman og di kristne fronta veldig religionen sin, og det e et hav av misjonaera her. Ellers e ogsaa tilstedevaerelsen til humanitaere organisasjona veldig tydelig. Ting virka veldig som om di begynn aa kom paa stell faktisk. Vel, spesielt etter ae kommer fra Guinea og Guinea-Bissau kanskje.

Har truffet en fyr her som har en kontakt i Kenema, som e neste byen ae skal til her. Han kan visstnok fiks mae en fyr som kan ta mae med til ei diamantgruve. Blir spennanes aa se om det gaar sae til.

Guinea-Bissau

2009-10-12T20:33:00.004+02:00

Kafountin va fantastisk! Som en rolig liten fiskelandsby skulle man kanskje tru at den va noe saann som der ae va i Gambia, men det va det ikke. Der ae i Gambia ble stoppa av anna hver person fordi di ville tjen penga paa mae, ble ae i Kafountin stoppa av anna hver person fordi di ville vaer kompis. Trivelige folk.

Noen dama som solgte fisk paa stranda

Fesk

Noen som dreiv og bygde baata

Ae ble kjent med en bifall som hete Tzall, og han inviterte mae hjem til han paa en kopp te. Han snakka en del om Gud og andre greier. Han bodde ilamme en anna fyr som va veldig opptatt av at ting va original. Han hadde en del originale greier. Originale afrikanske instrumenta osv. Han Tzall meinte at Gud hadde snakka til mae. Han synes det va helt sykt at ae hadde vaert i Toubasam. Det va ikke akkurat noe turistdestinasjon, men en veldig hellig plass. Vi kom til aa snakk om Bissau, og han hadde venna der som han gjerne ville se, men han hadde ikke raad til aa dra. Ae inviterte han til aa bli med mae, ettersom det ikke kosta mae noe spesielt ekstra uansett. Ae maa betal for dobbeltrom overalt, og transport og mat e veldig billig.

Tzall

Originalen med en original 80 aar gammel afrikansk trefigur han fikk av faren

Kl 6 neste morra dro vi av gaarde. En 1 timers tur fra Kafountin til Ziguinchor tok 4 tima, og det va mye kjefting. Fra Ziguinchor tok det kanskje 4 tima videre til Bissau. Det e paa slutten av regntida her, og det e helt sykt kor frodig det e. Det e det groenneste landet ae har sett. Da vi kom til Bissau gikk vi gjennom et marked paa vei ned til kaia. Det va ganske folksomt, men plutselig merka ae at noen som kom imot mae gikk litt for tett i forhold til kor mange folk det va. Ae sensa ka som va opplegget og holdte for lomman mine, da di passerte gikk di i clinsj helt inntil mae og han ene proevde aa stikk haanda ned i lomma mi uten suksess. Ae ropte "Hey!" og han sprang for livet over veien. 30-40 lokale sprang etter han, og en av dem slo han i munnen og dytta han i en bil, men saa kom han sae unna. Ae ble applaudert, takka for mae, og gikk videre. Kompisen til han Tzall bor paa hovedoeya av Bijagos oeyan utafor Bissau, som e sykt fin. Vi skulle dit, men da vi kom frem va det ingen baata som gikk. Heldigvis traff vi ei polsk og ei portugisisk dame paa kaia som va der og jobba som frivillige for en NGO. Di jobba egentlig i en liten landsby, men hadde kontor i Bissau kor di va av og til for aa fiks ting. Bra timing. Di hadde to ledige senger paa kontoret, og vi fikk bo der gratis. Di fiksa middag til oss og fortalte om prosjektet deres.

Neste dag bar det av gaarde til Bubaque (Bijagos oeya). Vi tok ferge dit og kom fram paa kveldinga. Det ble tidlig kveld. Og etter ae hadde lagt mae kom ei antageligvis prostituert (eller bare veldig ivrig) jente inn paa rommet mitt mens han Tzall va i dusjen. Ae sa at det va ikke snakk om, og kasta ho ut. Han Tzall bare flira av at ae va sjokkert.

Neste dag flytta til et anna billigere sted han Tzall fikk ordna. En kompis av han originalen han bodde med dreiv det, saa vi fikk bo der veldig billig. Det va litt unna "sentrum", saa da slapp ae nok ogsaa at ho der jenta kom tilbake. Plassen va veldig fin litt hoeyere opp paa oeya, med utsikt over til ei anna oey. Vi handla noe fisk paa markedet, og ei dame stekte oss lunsj og middag der vi bodde. Deretter bar det til stranda. Ae la mae under et tre og slappa av, og ei lokal jente kom med fisk og fanta til mae. Oeyvaeringa e ikke saa vaerst...

Tzall paa stranda

I vannet traff ae et par portugisera som jobba med aa tren opp snuten i Bissau. Di va der bare den helga for aa slapp av litt. Di va veldig trivelig (til tross for at di va snut), og fortalte mae en god del om kulturen der. Det va mye ae ikke visste. Di meinte at ho jenta fra kvelden foer ikke va prostituert f.eks. Det e bare ikke saa mye anna aa gjoer paa oeya... Gjennomsnittlig levealder e rundt 40 aar, og jenta debuter seksuelt rundt 10-aarsalderen som regel. En av portugiseran underviste i lov, og skulle laer snutestudentan om at det ikke va bra aa ha seksuelt samvaer med mindreaaringe. Di ble urolig, og 80 prosent av klassen innroemte aa ha hatt sex med jenta i 9-11 aarsalderen. Syke greier... Vi sjekka ut diskoen paa oeya ilamme dem seinere paa kvelden, og det va god stemning! Ho jenta fra kvelden foer va der, men ae holdte avstand. Han Tzall hooka opp med ei frodig lokal dame som va soestra til en han va blitt kompis med, og va fornoeyd med det.

Etter ei herlig helg ute paa oeya, bar det tilbake paa soendag. Paa baaten tilbake traff ae ei spansk jente som jobba for en NGO i Senegal med kvinners rettigheta. Ho fortalte mae masse sinnsyke greier ae ikke kunne forestilt mae engang, og det e ikke tvil om at det e masse ae aldri kommer til aa faa vite om plassan ae reis paa her. Vi snakka omskjaeringa, sinnsyke rituala og andre greier. Ae traff ho og et par av snutan seinere paa kvelden i Bissau, og di visste mae utelivet der. Sykt kult. Man faar ikke reint lite oppmerksomhet, men all e positiv saa det e greit. Snuten kom selvfoelgelig gratis inn overalt, og di va ikke tilbakeholden paa aa spander oel. Ae trur ae blir noen daga her i Bissau. Folk e veldig bra her, og onsdag e det visst helt raatt paa byen her, saa ae skal sjekk det ut med portugiseran om ae e her enda da.

Han Tzall dro til Senegal igjen i dag tidlig. I dag va ae og saa paa det gamle stortinget som ble bomba under borgerkrigen her. Det sto aapent, saa ae bare troedde inn og saa mae rundt inne. Det va nok ikke saa fint nu som det en gang va. Politikera e bytta ut med flaggermus, og det ser.. Vel.. Bomba ut.

Fra utsida

Inne

Gambia

2009-10-07T14:19:00.003+02:00

Mandagen i Banjul va stor suksess. Paa en dag rakk ae aa bli 1200 kr fattigere, og tre visum rikere. Ae va og sporte paa baade Guinea-Bissau og Guinea-Conakry ambassadan om situasjonen i Guinea-Conakry. De sa begge at det va under kontroll og ingenting aa bekymre sae for. "Internal problem". Ae tar spesielt det Guinea-Conakry-ambassaden sa med ei klype salt. Det va litt av et sted. Shabby lokale med et bilde av han Camara (militaerdiktatoren som kom til makta desember i fjor) ifoert militaeruniform med en slags glorie rundt sae som hang skeivt paa veggen. Ambassadoeren fant ikke visumsoeknadan, han trudde kanskje di va fri. Det va ikke noe problem. Va bare aa betal og vaer fornoeyd.

Plassen ae bodde paa va eid av en gammel egyptisk mann. Det va litt av en karakter. Han hadde reist i over 100 land. Han meinte at folk i Gambia ikke hadde arbeidslyst og bare venta paa at en kviting skulle kom aa gift sae med dem. Han ansatte bare folk fra Sierra Leone og Senegal (eller andre land). Faktisk saa va det en fiskelandsby ae bodde i, men alle fiskeran va fra Senegal. Spesialopplegg. Folk i omraadet va rimelig slitsom. Di klaerne du sendte til fattige barn i Afrika den gangen, de kom nok hit. Folk gaar i Bjoern Borg og reklameskjorta for skandinaviske forsikringsselskap osv. Norske bila og svenske bussa kjoer paa veian. Ja i turistomraadan e det til og med lokale som snakka svensk ("tjenare!"). Det va bare aa kom sae unna. Med en gang man kom sae unna kysten va folk mye kulere, og ville bli venna uten baktanka.

Utsikta fra hostellet paa ettermiddagen

Nu e ae i Kafountin i Casamance-regionen i Senegal. Det kosta 14 kr aa ta en minibuss hit. Veien hit likna paa ei trail-bane. 1 min etter vi forlot Gambia kjente ae ei lukt av ugress. Ae trudde foerst det va noen som utnytta at vi va i "no mans land", og fyra sae en. Det va det ikke. Utafor bussen paa begge sidan va vi i en klinsj med 2 meter hoeye marijuana-planta (or so I thought), bare avbrutt av et lite hus her og der av og til. "Det maa vaer her Oraklet i Delfi anno 2009 bor" og "En saann tur hadde nok kosta mer enn 14 kr i Norge", tenkte ae. Plantan slutta ikke aa voks langs veikanten foer vi va i Kafountin 2 tima seinere. Det va bare vanlig ugress.

Her i Kafountin bor ae paa en sykt chill plass paa stranda. Det e ingen andre vestlige her paa denne tida av aaret, saa det e bare ae og di som jobba der som e der. Stroemmen e ogsaa kobla fra, saa det gaar i stearinlys. Di som jobba der har ei gruppe som spilla afrikansk musikk og dosa paa med djembe-spilling paa kveldan.

Ae traff akkurat et Italiensk/Guineansk par. Di skulle til Guinea i neste uke, og ae kunne dra med dem. Mannen fra Guinea mente det va null problem aa reis gjennom der nu, det eneste va at man maatte regn med aa bestikk soldata med et par oel nu og da. Vi avtalte at ae skulle ring dem naar ae va i Guinea-Bissau (drar dit i morra), saa kunne di plukk mae opp der naar di kjoerte nedover. Perfekt!

Nu e det tilbake til hengekoeya! Haapa daaker har det bra.
-E

Toubasam

2009-10-04T16:53:00.007+02:00

Ae bestemte mae for aa dra med han villingen til den villing-plassen. Det ble litt mer chilling i Saly. Ae traff en fyr fra Kamerun som va stuck der, og sleit med aa kom sae noen plass. Han va fotballspiller paa junior-landslaget i Kamerun, og manageren hannes skulle hjelp han aa kom sae til Italia ved hjelp av et fransk pass som tilhoerte en anna fyr. Det gikk visst ikke saa bra. Han hadde ikke penga til aa kom sae hjem heller. Dette va delvis fordi han hadde sendt 4000 kr til en kjenning i USA som skulle hjelp han med sine "kontakta" i The Green Card Lottery. For nu jobba han som vakt paa et hotell der.

Ae og han Lamin dro nordover paa torsdagen. Foerst tok vi en "sept place", ei stasjonsvogn med sju seta (vi va 9) nordover til Kaolack, kor vi bytta til en ny en til Touba. Touba va et slags religioest hoeysete i Senegal, og det va ikke lov aa drikk alkohol eller roeyk tobakk der. Han Lamin tok sae en snip. Vi gikk til en kaak kor et slags brorskap holdt til. Der traff ae en fyr som het Suleiman Gaie. Kona hannes hadde foedt en soenn dagen foer, saa han va stoka. Nu skulle han aa treff maraen i Toubasam (den religioese lederen deres). Det visste sae at den greia vi skulle paa va et aarlig treff for bifalls.

Vi satt oss paa taket paa en liten lastebil fullpakka med negressa og kids som skulle til Toubasam. Vi kjoerte et par tima utover i bushen paa veia som bare va to streka laus sand i gresset. Vi kjoerte forbi masse smaa plassa med straahytta. I en liten landsby peika en fyr med mobilladern sin surra rundt hodet kordan vei vi skulle videre. En halvtime seinere kom vi til et najs lite sted kor di hadde kyr og geiter og et par straahytta. Foerr et kult sted tenkte ae. Der skulle ae og han Lamin av, der skulle vi bo. Lastebilen kjoerte videre, og vi traff di andre folkan der. Di va sykt hyggelig, men bare et par av dem kunne litt engelsk. En gutt som dreiv gaardsbruket, om man kan kall det det, kom med en bolle med mat til oss. Vi spiste med hendern. Ae grisa. Ae fikk ei skjei. Etterpaa ble det servert fersk raa ku-melk. Det funka bedre enn activia. Litt seinere paa kvelden gikk vi bort til landsbyen kor maraen holdt til, rundt 20 min unna. Den va en del stoerre, men de holdte stilen med straahytta. Vi gikk tok av oss paa foettern og gikk inn der maraen holdt til. Han satt med noen folk rundt han. Det saa ut som om di bare chilla. Han Lamin sa "Here, take this and do like me". Han ga mae 1000 CFA og kroeyp paa alle fire bort til maraen og hilsa paa han med seddelen i haanda. Han tok haanda til maraen og la den mot panna si. Ae gjorde det samme etterpaa. Vi gikk til sides. "Ok, let's go?", sa han. "That's all, you're not gonna talk to him?" sa ae. "I just hello him, and he say Sokho, which is my last name, so he knows who I am. There are too many people here now to talk to the mara". Vi gikk tilbake til vaart lille sted, og ae tok kveld.

Der vi bodde

Fredagen gikk formiddagen bort til avslapping. Det va for varmt til aa forlat skyggen. Karan satt og prata og drakk raa kumelk og roeyka marijuana. De fleste snakka bare wolof, saa ae leste bare i Afrika-boka mi. Utpaa ettermiddagen troedde vi bortover. Vi satt oss ned under et tre med han Suleiman Gaie. Det va hilsing og hilsing og hilsing i et par tima. Hilsing e viktig her. Man hilsa paa alle. Det gjoer di her ved aa ta dem i haanda, legg haanda deres mot panna di, og di gjoer det samme. Minst en gang, men gjerne flere ganga. Etterpaa beveg man si egen haand mot hjertet eller mot panna. Noen folk med noe belta rundt brystet kom forbi. Ae hilsa. Han Suleiman flira og sa "Ah, Erik, Erik... Those are the Soldiers of God". Han flira litt til. Litt utpaa kveldinga va det paa tide aa gaa og "hello the mara". Vi gikk ei gruppe paa kanskje 100 stk bortover til maraen, mens di syngte det samme som han Lamin hadde syngt under treet i Saly tidligere. Da vi kom dit, satt ae mae ned og saa paa. Di gikk rundt i ring i en time og ropte det her. To dama satt og vifta kald luft paa maraen. Deretter kroeyp di en etter en fram til han og hilsa.

Maraen

Vi gikk tilbake til teltet og kula han litt. Etter ei stund kom The Soldiers of God synganes. Di skulle aa "hello the mara". Vi dro bortover for aa se paa. Di gikk ikke i ring, men satt sae ned foran han og syngte vers fra koranen paa arabisk. En fyr med ei rifle fyrte av et skudd en gang i blant. Etterpaa va det mat. Nu va ae en del bedre paa det aa spis med hendern. Di andre folkan va sykt trivelig, og va veldig ivrig paa at ae skulle spis. I 1-tida skulle di begynn aa be. Ae fant mae ei matte aa legg mae paa 50 meter unna kor di skulle be. De ropa "lairalihlahlallah"-greiern sinnsykt hoeyt, sinnsykt lenge. Ae vaakna mange ganga i loepet av natta og tenkte paa kor sykt hele greia va. 50 meter bortafor gikk di i ring og ropa for full hals. I 6-7 tia sto ae opp og satt mae ved siden av dem og saa paa. Di dreiv paa et par tima til. Naar det va ferdig va folk veldig fornoeyd og veldig stolt. Det e merkelig kor mye oppmerksomhet man faar som ene kvite i en landsby med rundt tusen negra. Det e mer merkelig kor fort man blir vant til det. Di takka for at ae kom, og ae kom mae av gaarde. Ae dro soerover mot Gambia.

Lamin 7 tima inn i seremonien

Villingan

Det tok si tid, men til slutt kom ae mae dit. Ae rakk akkurat ikke siste ferga fra Barra til Banjul (hovedstaden til Gambia). Ae fikk overnatt hos en fyr som bodde i ghettoen ved siden av. Hadde ho NazlI sett kordan ae bodde der, hadde ho nok syntes det va et palass ae vurderte aa ta inn paa i Istanbul. Ae fikk ei boette vann og han visste mae kor ae kunne dusj. Det lukta helt jaevlig der. Etterpaa dro vi og saa paa et par av klubban som va rett ved siden av kor di spilla masse bra reggae og dancehall. Det va god stemning, men ae va alt for sliten til aa beveg mae noe til tross for at det rykka heftig i dansefoten. Ae tok kveld ganske tidlig. Morran etter visste han fyren mae kor toalettet va. Det va samme plass som dusjen va. So that's what that smell was... Nu e ae i Bakao i Gambia og har tatt inn paa et fancy sted med innlagt vann og vestlig toalett. Sykt nice. Skal fiks litt visuma her foer ae drar videre soerover. Det har skjedd en del sketchy greier i Conakry (Guinea) di siste dagan, saa ae maa finn ut kordan ae kan kom mae til Sierra Leone uten aa dra til Conakry.

Saly

2009-09-29T19:43:00.003+02:00

Ok. Nu bor ae kanskje hos verdens raaeste fyr. Ae dro fra Dakar, og etter en to timers busstur som tok seks tima kom ae til Mbour kor ae traff han Momo ae traff paa oeya soendagen. Han tok mae til en kompis av han fra Gambia som ae kunne bo hos. Han heter Lavin. Han har et betongrom med en skumgummimadrass paa gulvet og en liten tv. Paa veggan heng det bilda av masse negra ae aldri har sett foer, men di ser viktig ut. Han har ei lita sjappe atme rommet sitt kor han selg kaffe for 70 oere til di andre i landsbyen. Han e sykt trivelig, og e muslim, men likevel veldig aksepteranes naar det kommer til religion. Religion ja. Han e ikke kordan som helst muslim. I 7 tia i gaar naar vi satt og slappa av i sjappa hannes sa han at paa mandaga va dagen bifall-folk ber. Ae maatte unnskyld han et par tima. Ikke noe problem. Han gikk og skifta til et oransj afrikansk helklede og gikk under et enormt tre og stilte sae der og ropa "laialallahlairalallah" saa hoeyt han kunne. Her snakka vi ikke saann hoeyt som folk ropa paa fotballkamp, men saa hoeyt som overhode e mulig for et menneskelig strupehode aa takle. Noen flere ble med han. Ae hoerte dem, men det va veldig moerkt under treet saa ae saa dem ikke. De dreiv paa i litt over en time. Etterpaa prata vi en del om religionen deres, og den minna paa mange maata om Rastafari. En slags Rastafari-bevegelse basert paa islam i stedet for kristendom, og kor en senegaleser som nu e doed e den nye profeten etter han Muhammed. De har dreadlocks, kalla Gud for Jah, og de viktigste aspektan i religionen e kordan man behandla andre menneska, ikke kor mange ganga om dagen du ber til Gud. Di bildan paa veggen paa rommet hannes va spirituelle ledera.

Det e helt sinnsykt varmt her og va nesten umulig aa faa sovet noe. Spesielt i betongbula, selv med vifta paa fullt. Vi dro madrassen med opp paa taket og sov under aapen himmel. Det va ikke saa mye kaldere ettersom ae maatte dekk til hele mae for aa ikke bli spist av mygg. Litt soevn ble det likevel, og i dag tok han Momo og han Lavin mae med til Mbour og visste mae fiskemarkedet. Helt raatt. Sikkert nesten tusen tynne lange trebaata laa paa stranda etter di hadde vaert ute og fiska, og det va fullt av folk (og fisk). Ae hadde lagt merke til at haandbrekket paa bilen til han Momo ikke va helt stabilt. Det fikk vi erfar da han skulle kjoer ut bilen fra lukeparkeringa han hadde gjort tidligere. Bilen va sykt naer bilen foran, saa han Lavin la en stein foran ene fronthjulet. Da han starta bilen rulla bilen rett over hjulet, men svinga helt fint unna bilen foran. Den gikk derimot helt over gata og smelte i en bil paa andre sia av gata i sida. Han Momo rygga litt, sjekka at sin egen bil va okei og sa at vi maatte stikk.

Planen e egentlig aa dra til Gambia i morra, men det maa omvurderes. Han Lavin vil ha mae med paa et religioest bifall-moete ute i bushen kor den spirituelle ledern hannes ska vaer paa fredag.

Dakar

2009-09-27T20:56:00.009+02:00

Ae sto opp kl 5 paa fredagen. Ho NazlI hadde ikke sovet for aa pass paa at ae kom mae av gaarde (ja ae e en helsikes gjest!), og hadde klar kaffe og frokost til mae. Paa flyet satt det forran mae en vill koreaner som ikke kunne noen andre spraak enn koreansk (hoeres kjent ut Mags?), han skulle til Sao Paulo (Brasil). Flyet gikk nemlig til Sao Paolo via Dakar. Bak mae paa flyet satt ei senegalesisk jente som het Yvette. Ae prata en del med ho om Afrika, og syntes ikke saa mye om at ae reiste aleina. Ho sa ho sku hjelp mae i Dakar. Det gjorde ho. Koreanern holdt paa aa gaa av paa samme stopp som oss. Det tok litt tid, men fikk forklart han at det her va Afrika, ikke Sao Paulo.

Naar vi kom fram til flyplassen, som va en av de mest slitsomme ae har vaert paa, tok vi taxi ilag og sku sjekk ut noen steda. Prisan i Dakar va helt syk. 400 kr og opp for et rom paa hostel. Ho ringte en kompis og ae har bodd hos han for rundt 100 kr natta. Fredags kveld ble rolig.

Loerdagen kom ho Yvette bortover, og vi dro ilag rundt i byen. Det va NT overalt (om du va i tvil M.). Mange stygge blikk ble sendt oss, og ae skjoente fort at de trudde at det va seksuelle ting paa gang. Ikke bare det, de trudde at ho fikk betalt for det. Saa feil de kunne ta. Ho lot mae ikke engang betal for taxi, og kjoepte mae ei Senegal t-skjorte som gave. Playboy sa en fyr. Noen andre ropte et eller anna om vanilje. Det e nok bedre om ae blir kompis med gutta i stedet, for det va ikke saa komfortabelt at folk trudde ae va horebukk. Ae tenkte paa kordan inntrykk andre kvite menn maatte ha lagt igjen i den her byen under sine besoek. Vi dro tilbake til han Idi (han ae bor hos), og ho Yvette sa adjoe. Ho skulle fiks haaret sitt dagen etterpaa, saa vi kunne ikke treffes da. Ho graat og sa at ae maatte vaer forsiktig.

Ae sov litt, og seinere dro ae og han Idi paa nattklubb. Utelivet i Dakar kan oppsummeres kort til: negra, negressa, ekle franskmenn som bekrefta mitt tidligere inntrykk av andre kvite menn her, prostituerte, afrikanske rytma, Collie Buddz og Akon.

I dag va ae paa ei oey som heter Ile de Goree. Ei nydelig oey rett utafor Dakar med ei grusom historie. Den va brukt som et siste punkt for slavan i slavehandelen over Atlanteren. I 3 mnd va slavan holdt der, mens de valgte ut de sterkeste aa send til Amerika. Paa 2,5 x 2,5 m va det pressa inn 20 menn lenka. Menn, dama og barn ble skilt og sendt til forskjellige dela av Amerika. Dama ble voldtatt av de kvite fangevokteran. Ungan fikk fransk nasjonalitet. Ae fikk se romman de ble holdt i, og doera de passerte gjennom foer de forlot sitt kontinent for alltid. Slava som proevde aa roem ble enten skutt, haimat eller saa drukna de (de hadde ei metallkule festa med kjetting til foettern). Rundt 20 mill slava ble henta fra Vest-Afrika og gikk via denne oeya til Nord-, Mellom- og Soer-Amerika. Det va rart aa tenk paa at et saa nydelig sted va brukt til noe saa grusomt. Paa oeya va det nydelige gamle bygg fra kolonitida, gamle kanona, ei nydelig strand full av unga som leka og bada, og ei sinnsyk utsikt over til Dakar og utover Atlanteren. Paa oeya hadde va det en fyr som kunne litt engelsk som visste mae rundt. Han roeyka marijuana og sa "Yes I" hele tida. Ae traff ogsaa en spansk fyr som va der med to senegalesera. De va fra en landsby som het MBoro litt soer for Dakar. De inviterte mae til aa kom aa bo hos dem, saa vurder aa dra en dag eller to innom der i morra paa veien til Gambia.

"Slavehuset"

Bryting

Et hjem

Istanbul

2009-09-27T20:42:00.004+02:00

Kom til Istanbul paa onsdag. Sinnsyk by. Tok metro inn til Beyoglu mellom en haug med moskea og traff ho Nazli og broren der. De skulle vaer med aa finn et sted ae kunne bo. Ae hadde navnet paa et par plassa, men fikk ikke lov av dem aa sov der. Det va visst saanne steda tvekjoennede hengte ut. Ae fikk bo hjemme hos dem. Sykt trivelig. Vi dro paa Cafe og drakk kaffe. Ho NazlI spaadde framtida mi i kaffegruffen. Dagen etterpaa dro ae og ho NazlI paa sightseeing. Ho visste mae Blue Mosque, Grand Bazaar og masse anna. Vi dro ogsaa paa cafe med hennes to veldig trivelige venninna. Istanbul va heilt raatt, og ae drar garantert tilbake.

Tesikuler NazlI!

Du skulle gjerne hatt en slurk ja?