Mellom-Amerika 1 - Guatemala, Belize & Honduras

Æ trivdes bedre i Antigua enn æ trudde æ kom til å gjør, og ble væranes der i 9 daga. Han Antonio, spansklærern min, va sykt flink og æ lærte masse. Æ hadde også fiksa mæ ukespass på et treningssenter der. Lørdagskvelden traff æ noe kule folk der fra Guatemala City, som tok mæ rundt på forskjellige bara i byen og inviterte mæ til å kom å besøk dem i Guate.


Han Antonio og æ

Søndag bar det opp på Pacayo, en aktiv vulkan i området. Æ dro opp dit sammen med en fyr som het Dylan, fra Canada, som hadde samme spansklærer som mæ. Utsikta va helt syk, og det va ganske rått å gå og trø i aska fra vulkanen. Da vi va nær toppen kunne vi se brennanes lavasteina skli nedover fjellsida overfor oss (ja, det va litt sketchy...).


Pacayo


Tar sæ ikke så bra ut på bilde, men her e nu litt lava


Han Dylan og en meksikaner spana på noe andre vulkana i området

Æ va ikke i syk bra form den dagen æ dro opp på vulkanen, og det ble ikke noe bedre dagen etterpå. Æ måtte hold mæ unna trening noen daga. Æ traff en fyr som het Balter som va på besøk hos familien sin i Antigua. Han bodde nu i Oslo, og reiste rundt i Norge og holdt salsa-kurs. Æ dro ut sammen med han og broren hannes. Litt av noen typa.

Onsdagen va det konsert med det en av medlemman av Buena Vista Social Club fra Cuba. Æ og han Dylan sjekka det ut, og det va god stemning og vill salsa-dansing.


Salsa


Buena Vista

Morran etterpå va æ endelig blitt helt frisk igjen, og gleda mæ til å skulle kunne dra og tren igjen. Kjøleskapet på hostellet æ bodde på va alt for kaldt. Æ drakk melk om morran (som hadde vært fryst og tina, fryst og tina) og spiste havregryn. Æ va klar. Et par tima seinere va det klart at æ ikke skulle drokket den melka. Det visste æ egentlig. Æ følte mæ ikke i helt bra form, og måtte kanseller spansktiman den dagen. Æ dro tilbake til hostellet og stappa fingran i halsen. Det hjalp litt på febern. Æ følte mæ ikke i så værst form utpå kveldinga, men våkna midt på natta og va sinnsykt kokt. Fikk heng ut med doskåla litt den natta. Dagen etter skulle æ egentlig dra til Guatemala City og heng ut med kompisan, men det ble utsatt en dag pga formen. I stedet ble det middag med han Antonio og han Dylan.


Antigua

Æ ble henta lørdags morra i Antigua av han Jose. Han Jose va en sykt trivelig fyr æ hadde troffet tidligere i Antigua sammen med vennegjengen hannes. Han kjørte mæ rundt i Guatemala City og visste mæ byen. På kvelden skulle han gift et vennepar (han va jurist), men etter det skulle vi dra i bursdagen til en av venninnan hannes vi hadde vært ilag med i Antigua helga før. Etter han hadde visst mæ byen fortalte han mæ at tanta hannes desverre va på besøk, og at gjesterommet va opptatt. Han beklagde sæ, men fortalte at han hadde booka hotell (!) til mæ. Æ skulle ikke betal noenting, alt va ordna. Æ lot mæ etterhvert overtal, og det va nok det fineste hotellet æ noensinne har vært på. Syke greier. Han slapp mæ av der så æ kunne slapp av mens han gifta vennan sine, så henta han mæ seinere. Desverre hadde bursdagsbarnet blitt syk, så bursdagen ble avlyst. Vi dro heller ut på en bar og tok noen øl med noen andre venna av han.


Guatemala City

Søndag henta han Jose mæ på hotellet og kjørte mæ til buss-stasjonen (luksus?). Æ tok bussen opp til Flores, som e byen nærmest Tikal. Tikal e noen gamle Maya-ruina som e ganske kjent. Di va med i Star Wars! Æ sjekka inn på et shabby sted der som så ut som det va lokasjon for innspillinga av From Dusk Till Dawn. Oppi gata sto det en rasta fra Jamaica og solgte brente reggae-skiva. Han va fortvila over at han enda ikke hadde fått oppholdstilatelse til USA, da han va gift med ei som hadde statsborgerskap der. Han meinte at han va en sykt bra reggae-artist og prakka på mæ ei brentskive. På natta kjente æ at det klødde litt da æ slo av lyset. Æ slo det på igjen, og en liten rakker sneik sæ bortigjennom senga. Bed bugs! Æ gjor mæ klar for å sjekk ut, men han som eide hostellet meinte at det ikke kunne stem. Han kom opp på rommet og leita masse uten å finn noen. Æ la mæ igjen, og slo på lyset igjen etter ei lita stund. En til! Æ sov der den natta med lyset på, i et håp om at det hjalp, men det kan det ikke ha gjort.

Som trøst va det masse mygg på Tikal dagen etter. Æ va der kl 6 om morran og hørte noen helt sinnsyke jungellyda. Det hørtes ut som om noen helt ville dyr. Æ gikk mot lyden, og traff på en gjeng med brøleapa som satt og ropa i trærne! Di va sykt kul. Star Wars-kulissan va også ganske kul. Æ traff tre norske jenta og en fyr fra Norge der. Den kvelden flytta æ til deres hostell for å kom mæ unna bed bugs. Det va ganske kult der. Æ sov i ei hengekøye som va halvveis utendørs for 20 kr.


Tikal

Tirsdag bar det av gårde til Belize! Æ va oppe tidlig og sov store dela av turen mot grensa. Det va rart å plutselig kom til en plass kor di snakka engelsk, og store dela av befolkninga ætta fra Afrika. Det va definitivt en karibisk vibe i landet, hvis man så bort ifra di få gruppan med Amish-familia vi kjørte forbi. Amisha med hest og kjerre, skjegg og hatt dreiv gårda der. Di hadde visst tidligere bodd i Guatemala, men blitt kasta ut da di nekta militærtjeneste. Æ tok en båt ut til ei øy som het Caye Caulker, som e veldig kjent for bra dykking og kiteboarding. Et hostell som het Tina's Backpackers lå på stranda, og det va god stemning der. Æ gikk og sjekka ut info om kiteboarding. Æ kunne visst lær mæ det på 9 tima, men det kosta 370 dollar. Budsjettet mitt hadde ikke råd til det, så æ ble heller ståanes og se på di som hadde peiling gjør sitt. På kvelden dro æ ut, men det va ikke noe særlig liv så æ tok kveld klokka 10. Æ klødda enda fra bittan i Flores. Æ fikk hør morran etter av noen andre som overnatta der at det va bed bugs der! Steike.. Igjen! Æ sjekka ut fra Tina's og inn i ei lita cabana som ei gammel dame leide ut, tipsa av en fyr kvelden før.


Caye Caulker Island



Litt seinere traff æ på to nederlandske jenta æ tidligere hadde snakka litt med i Flores. Vi vurderte å book en snorkletur ilag. Dykking ble litt dyrt, og fridykking e ganske kult uansett. Æ gikk og satt å prøvde å les litt ved stranda, men ble sittanes å prat med en rasta-fyr, og traff en fyr fra London som het Sam. Han Sam ble med på å book snorkletur sammen med di to andre, og planan for neste dag va klar. På kvelden dro vi ut og spiste grilla hummer og barracuda for en billig penge, etterfulgt av en tur på I & I Bar, den lokale reggae-bula. Utelivet skuffa igjen, og vi tok tidlig kveld før snorkleturen. På vei tilbake til der vi bodde så vi noen menneska som va helt vanvittig overstadig berusa, og vi skjønte ikke kordan det gikk ann. Det va jo ikke noe action noe sted.


"Yo white man! Tek mi photo!"

Snorkleturen va med en sliten seilbåt. Vi seila en time til vi kom til et sted som het Ho Chan Marine Reserve. Der slengte vi på oss svømmeføttern og hoppa utti. Etter en god rundtur med bra dykking, bærte turen til neste sted. Der kasta di død fisk ut i vannet og nurse-sharks flokka rundt båten. Vi hoppa uti og han Renaissance, snorkelmesteren, greip tak i en sånn at vi kunne få stryk den på magen. Den så ikke ut til å bry sæ så alt for mye om det. Det va nu også sinnsyke mengda med fisk midt opp i ansiktet vårres etter di hadde kasta død fisk i vannet. Ei rokke kom flytanes, og han R tok tak i den og. Ei til kom og bølla borti mæ. Syke folk. Tilbake på båten va vi godt fornøyd, og nu va det dags for åpen bar. Kapteinen satt på dancehall-reggae og delte ut rikelig med rom punsj. Det ble dansing på dekket, og bra stemning. Da vi va tilbake klokka 5 va vi mer enn klar for å dra ut på byen. Litt tidlig, så vi dro til strandbaren, etterfulgt av vors hos han Sam. Så ut. Nu va det litt mer folk på I & I bar. I 12 tia tok di andre kveld, mens æ dro på en anna klubb, som nu tok helt av. Det ble bare 4 tima søvn før æ skulle av gårde igjen neste morra.


Gjengen på snorkletur

Æ tok bussen til helt sør i Belize, til et sted som het Punta Gorda. På bussen ble æ kjent med en amerikaner som va der for å kjøp sæ hus. En spesialfyr som arrangerte en folkefestival i Canada, og va veldig glad i å snakk om det. Vi ordna oss et sted og overnatt, og dro for å fiks oss noe å spis. En lokal reggae-legende feira 82 årsdagen sin den kvelden, men æ va alt for sliten til å dra og feir. Æ skulle tross alt opp tidlig neste morra også. Litt skuff. Det va visst ei sykt kul feiring.

Lørdag tok æ båten over til Guatemala, og derifra buss til Honduras. Honduras va noe helt anna. Nu va det plutselig bare spansk igjen, og tilbake til en helt sinnsyk klesstil. Enda villere enn den i Guatemala. Enten e di litt fasjonabel og går med aalt for stramme jeans og ei alt for stam t-skjorte, ellers så har di et par jeans som ikke passa i det hele tatt + skinnbelte med ei enorm cowboybeltespenne, ei ruta t-skjorte som ikke passa i det hele tatt og en cowboyhatt. Den ruta t-skjorta og cowboyhatten kan også i enkelte tilfella byttes ut med en singlet og en sliten baseballcaps. Mustasj e en selvfølge. Æ hadde tenkt mæ til en liten by som het Copan, men kom mæ bare til La Entrada den kvelden. En sketchy liten by kjent for narkohandel, fant æ ut i ei bok etter æ hadde sjekka inn. Det stedet æ bodde på va noe for sæ sjøl. En utendørs gang med betongrom uten vindua på hver side. De eneste åpningan på rommet va ei metalldør som kunne låses fra begge sidan, og hull mellom romman oppe ved blikktaket som gikk over betongveggan. Resten av di som bodde der virka som om det va halvparten folk som leide rom på timesbasis, og halvparten folk som bodde der med ungan sine. Alle hadde selvfølgelig den helt rå honduras-stilen æ snakka om tidligere. Barteføringa og cowboyhattføringa va ekstrem. Det va vanskelig å få sov da folk snakka hele natta og det va veldig lytt. Da æ endelig hadde greid å få sovet et par tima, ble æ vekt av at det ble skutt med pistola i gata mellom 4.30 og 5.30. Betrygganes... Neste morra sporte æ han æ han som styrte hostellet om det va trygt å gå ut nu. Han flira og sa at æ ikke hadde noenting å bekymre mæ for. En busstur med en pensjonert amerikansk skolebuss tok mæ til Copan.


På bussen i Honduras

Copan va ganske kjent for noe Maya-ruina. Æ dro ikke å så på dem. Æ dro heller på en tur til en gård i området. Di måtte ha to påmeldte for å kunne ta turen, og ei på gjestehuset æ va på hadde allerede meldt sæ på. Det ble oss to bare. Vi ble henta av en trivelig fyr som het Carlos. Han va en av eieran av gården. Etter en times kjøring kom vi til gården hannes. Svigerbroren hannes og to av kameratan hannes va på besøk, så di skulle også værme på turen. Vi fikk hver sin hest og ridde rundt på gården, spiste masse bra frukt og så på kor di grodde kaffe. Di hadde også masse kyr og hesta. Så va det lunsj. Definitivt det beste måltidet æ har spist på det amerikanske kontinent! Det va kjøtt fra deres kyr, ost og melk fra deres kyr, deres søtpotet, tortillas fra deres mais etc! Helt rått. Vi dro innom noen varmekilda på vei tilbake for å slapp av litt.


Han Carlos og æ


8 daga gammel


Sortering


Tørking


Varmekilde

Æ og han Carlos ble ganske gode venna, og vi dro ut på bar den kvelden. Han inviterte mæ til å kom til gården dagen etterpå. Da æ hadde snakka så mye om kor kult æ synes det va der. Så dagen etter dro vi tilbake til gården, og æ fikk spist et til av di her gudommelige måltidan. Æ spiste alt for mye.. Morran etter tok æ bussen til El Salvador via Guatemala.


Brenning


Kverning


Pakking

Æ kom til Playa El Tunco på ettermiddagen. El Tunco e kjent for å vær en av verdens beste surfesteda. Æ gleda mæ. Desverre ble æ syk den kvelden. Så syk at æ kontakta lege. Det kom en ganske alternativ fyr som dreiv med naturmedisin. Han ga mæ akkupunktur og et kostholdsprogram.. Spesialgreier. Nu, to daga etter e æ en del bedre og håpa å kom mæ ut i vannet snart!

ATLANTERN!

Whoa! Lenge sia noe har vært posta her nu. Beklager. Har selvfølgelig vært uten nett hele kryssinga, og på Barbados va det litt knapt med tid.



Vi starta endelig 18. desember, etter mye styr. På Kapp Verde hadde vi fått tatt av roret, da det va noe ulyda i rattet. Det visste sæ at det ikke va farlig, men di kunne ikke gjør noe med det heller. Noen folk fra Nederland vi hadde plana om å seil samtidig med fra Kapp Verde hadde dratt i retning Surinam allerede fem daga før oss. Vi kom oss ikke av gårde samtidig som dem, og ble etterpå sittanes værfast på Kapp Verde da det ikke va noe vind på nesten ei uke. Kapteinen vårres hadde etter å ha truffet disse bestemt sæ for at vi også skulle seil til Surinam, da det va kortere enn til Barbados. Etter di va dratt traff vi et gammel svenskt par som skulle seil til Tobago (som i Trinidad & Tobago). Plutselig va det interessant.

Kl 06 leverte æ fra mæ adgangskortet til marinaen, og vi va av gårde. Etter omtrent en halv time fant vi ut at hoved-GPSn ikke funka. Vi va veldig lite gira på å snu, og med to ekstra fant vi ut at vi skulle fortsett. Ulempa va at ingen av di to andre va kompatibel med kartsystemet vårres, så vi måtte bruk gode gammeldagse papirkart for å finn ut kor vi va (noe vi gjorde i tillegg uansett). Dagen før avreise kjente æ mæ ganske kokt, og denne dagen va ikke noe bedre. Febern va etablert, men dagen gikk greit.

Natteskiftan vårres va 21-00, 00-03, 03-06 og 06-09. Heldige mæ hadde 21-00 skiftet, noe som også betydde at æ hadde 06-09 skiftet. Vi fant seinere ut at det va det definitivt verste skiftet, da man ikke kan sov verken før eller etter. Man kan i teorien sov etter, men det va sykt vanskelig etter å ha vært våken under soloppgang, og det va en regel at man ikke kunne sov til lengre enn 12. Det etterlot seks tima med søvn. Vel, minus den tia man bruka på å sjekk at alt e i orden på båten etter skiftet, kom sæ i seng, sovn + den tia man bruka på å gjør sæ klar til neste skift. I realiteten, ikke mye søvn. Æ va helt kokt dagen etter. Febern varte tre-fire daga til.



Hver ettermiddag ringte vi svenskan med satelitt-telefon og rapporterte om status, da di va bare en dag forran oss. Det ble mer og mer tydelig at Trinidad begynte å bli en mer sannsynlig destinasjon. Vindstyrken di første dagan va veldig lav, og den døde etter noen få daga nesten helt ut. Vi fikk hør fra vårres mann på land at det va på vei en del store bølga fra en storm på Madeira. Dette i kombinasjon med null vind ville vært helt jævlig, men heldigvis va det meldt 10 knop vind. Det skulle vær nok til å kunne ha kontroll på skuta. Vinden tok sæ etterhvert opp, og bølgan va ikke så stor som di hørtes ut som di skulle vær. Vi seila wing-on-wing som det hete, noe som betydde at vi hadde hovedseilet oppe, og frontseilet tvinga ut på motsatt side ved hjelp av ei stang. På VHF-radioen va det i begynnelsen av turen litt mer arabisk spam, men etterhvert forsvant den og kun en og anna seilbåt en sjelden gang va innen rekkevidde.



Vi slengte ut snøret. Fisk skulle stå på menyen. Fersk tunfisk. Di hadde fortalt mæ tidligere om når di fikk en tunfisk utaførr Israel. Kor sykt godt det va, og kor sykt lite peiling di hadde på fisking da. Di hadde ikke hatt peiling på ka di skulle gjør og hadde gått til angrep på den stakkars fisken med kniv alle andre plassa en der di burde gjør det. "Koffer slo dåkker den bare ikke bevistlaus og kutta av strupen på den?", sporte æ. Nei, nu va di mye bedre og visste ka di skulle gjør. Di hadde hørt at å hell alkohol i gjellan på den skulle drep den nesten momentant. Okei. Allerede første dagen med fisking beit en svær tunfisk på. Han Trenton dro han inn, alt for tregt, og da et kraftig hopp fra fisken reiv av snøret. Nedtur. Tilbake til lesing. Det ble mye tid til lesing. Æ leste Into The Wild. Neste dag prøvde vi igjen. En ny svær deilig tunfisk beit på, denne gangen fikk vi den dratt inn helt til båten. Æ sprang og henta ei metallsveiv til å slå han bevistlaus med, og hadde kniven klar. Han Trenton dro den ikke helt oppi båten, men holdte den i vannet rett nedaførr båten. Han Andrew sto livredd og helte gresk brandy på den stakkars fisken. Den ble slappere, så mista vi den og. Kroken datt av sluken. Fisken kom ikke til å klar sæ. Kapteinen sa at det føltes som når han fyren i Into The Wild skjøt en elg, og ikke greide å kurer (?) kjøttet, men va glad for at det iallfall va god underholdning for hannes norske venn. Di fikk tyn.





Vi fikk til stadighet uinviterte gjesta på båten vårres, i form av flygefisk. Æ måtte nu tenk på kor lite di måtte skjønn når di ana fred og ingen fare der di fær og hoppa midt i Atlanteren, og plutselig ligg di å sprella inni cockpiten på en seilbåt. Delfina og pilothvala følgte etter oss i timesvis. Vi fiska mer, men di eneste slukan vi hadde igjen va noen små blekksprutliknanes sluka. Det eneste vi greide å få med di va en type fisk med gullfarge, som rant av når man tok på den og etterlot den med ei sølvfarge. Di va ikke av veldig imponeranes størrelse, og da vi aldri hadde sett den før risikerte vi ikke å spis den.



Da det va lite vind heiste vi opp et svært front-seil kalt Ginnaker. Det strekk sæ ut på ei side av fronten og gir veldig bra fart selv når det e dårlig vind. Vi ble forelska i det seilet etterhvert, da det kunne seil helt smooth under tilstanda kor hovedseilet + frontseilet vugga båten noe helt ekstremt. Noen daga med ekstrem vugging ble man nesten litt suicidal, og ville bare at turen skulle vær over. Salt va også noe man ble lei av. Salt overalt. Salt i trynet, salt på klærne, salt på ting. Vi måtte konserver ferskvann, så vi dusja hver 3.-4. dag med ei litersflaske med vann. Det va faktisk nok, men det va ikke så deilig å legg sæ i salte laken etterpå. Masse salt. Toalettet va ei anna historie. Det va noe feil med toalettet bake i båten som gjorde at vi måtte pump ekstra mye (man må pump alt som går i toalettet ut manuelt på seilbåta). Etter man va ferdig med sitt tok det gjerne 20 min med pumping før man virkelig kunne si sæ ferdig. "You really get intimate with your own shit while sailing", på mer enn én måte, fant vi ut.





Etterhvert som jula kom, kom savnet. Savnet av familien og vennan (Vennan? Yeah right. Æ hadde det dritkult her på havet mens dåkker va stuck i Bodø!). På julaften fikk æ ring hjem fra satelitt-telefonen, og æ lovte å vær hjemme neste jul. Den planen hadde æ jo absolutt for denne jula, men kunne jo ikke si nei til en tur som den her. Vi snakka på VHF med andre seilbåta som ikke va så veldig langt unna. Den ene båten hadde pynta bommen med julepynt, og hadde julenisse på båten til ungan. Syke greier.

Æ fikk tidlig et ganske anstrengt forhold til kapteinen. Han hadde vært sykt trivelig når vi først ble kjent, men med en gang æ va på båten va plutselig alt helt annerledes. Det va veldig enveis kor mye hensyn som ble tatt til støy og diverse anna.



1. juledag va det sabbat. Kapteinen, som e jødisk, ville feir dette og han Trenton baka brød. Han Andrew (kapteinen) slengte en klut på hodet, og forklarte at det va for å symboliser avstanden fra Gud. Så bedde han for brødet. I mangel av vin, bedde han to ganga for det. Deretter va han stum helt til vi spiste.



Resten av jula gikk rolig for sæ. Vi ble mer og mer vant til livet på båten, og det gikk lettere og lettere. Det kom noen litt større bølga, og litt ekstra vind. Båten bevegde sæ mye raskere, og det ble også litt mer slitsomt å seil. Det varte heldigvis ikke så lenge, og etter ei lita stund va vi tilbake på den deilige ginnakeren. Æ og han Trenton ble veldig gode venna, og det va bra at han va der. Det gjorde det veldig mye lettere sosialt. Nyttårsaften sto æ faktisk opp mens æ ikke va på skift, for å feir det nye året med alkoholfri sprudlevin (alkohol va heldigvis ikke lov på båten under kryssinga). Vi ropa ut godt nytt år til alle som måtte befinn sæ i nærheten, men det va lite respons å få. Det va litt ekstra spam på VHF denne dagen, med nyttårshilsninga, og vi ble overraska over kor langt unna vi kunne plukk opp signal.

Vi fikk oppdateringa fra vårres mann på land, og han va veldig skeptisk til at vi skulle seil til Tobago. Noen pirata hadde visst rana en seilbåt. Kapteinen endte opp med å bestem at vi skulle dra til Barbados, så vi endte opp med å dra dit vi opprinnelig skulle dra.

Så gjorde vi kanskje noe av det dummeste vi kunne gjør. På en rolig dag bestemte vi oss for å prøv å svøm rundt båten. Vi tok ned seilan, og slengte ut et tau bak båten. Han Trenton va på båten klar til å kast ut ei line, en redningsvest, ei redningsbøyle og å slå på motoren og kjør rundt for å hent oss. Æ va først uti og svømte framover. Det tok mæ ganske lang tid å kom mæ helt fram til fronten, og når æ så kordan båten vugga opp og ned fant æ ut at det va en ekstremt dårlig idé å prøv å svøm rundt den. Vi avbrøyt det prosjektet, og svømte tilbake til lina. Vi va likevel godt fornøyd med å ha vært uti. Under ser du mæ og atlanterhavssveisen min ta oss en svømmetur.



Noen daga seinere fikk æ mæ litt mer action da æ skulle opp i masta for å sjekk ut tilstandan. Det så bra ut, men båten vugga sykt mye fram og tilbake der oppe! Det ble en del blåflekka og skrubbsår etter å ha prøvd å hold sæ fast til stanga. Det va helt sykt å vær der og æ kunne se milevis. Det va likevel ikke så mye mer å se enn det det va å se på bakkenivå, bare mer av det samme (surprise!). Kult va det likevel!





Dagen etter fant vi en liten blekksprut i cockpiten på båten. Æ visste ikke at di hoppa ut av vannet, men den lå nu der.





Så nærma dagen sæ. Barbados va bare et par hundre nautiske mil unna. Vinden ble sterkere, men vi måtte gjør seilan mindre for å ikke ankom midt på natta. Vugginga va helt ekstrem. Det e snakk om at man vugga så mye at man nesten ikke grei å tenk, men så plutselig va vi der. Det va ingen ledige plassa i marinaen, kor det bare lå båta over 100 fot, og vi måtte legg oss ute på et klargjort anker. Vi fant fort ut at påhengsmotoren til gummibåten vårres, som vi fikk fiksa på Kapp Verde ikke va i orden likevel. Det førte til at vi måtte ro, noe som absolutt ikke alltid lot sæ gjør med kombinasjonen av kor elendig den båten va lagt til rette for roing og strømmen i vannet. På land hadde vi tilgang til en yacht-klubb med deilige dusja, toaletta kor du kan skjøll ned dopapir og bare kan trykk på en knapp så e det over. Livet va bra.





Folk på Barbados va sykt trivelig, og det va spesielt rart etter å ha vært i Afrika kor hjelpsom folk kunne vær uten å forvent noenting tilbake. En fyr sporte mæ og han Trenton om vi ville kjøp marijuana, vi sa nei. Da sporte han oss ka vi leita etter og brukte i stedet 10 min på å hjelp oss å finn en plass med trådløst nett sånn at æ kunne ring hjem.





Vi fikk en mail fra det nederlandske paret vi hadde truffet i Kapp Verde. Deres seiltur hadde ikke gått like bra som vårres. 200 nautiske mil før di va i land i Surinam datt roret av (!!). Di prøvde alt mulig for å få kontroll på båten. Etterhvert kom di i kontakt med et tankskip som lagde et nytt ror til dem. Det varte ikke lenge, og di ble tatt om bord på tankskipet og forlot båten. Fra land fikk di leid en fiskebåt med en fyr som aldri hadde vært på båt før som kaptein, og fikk henta tilbake båten. Sykt! Di så faktisk roret vårres også da det lå på kaia mens vi fikk det sjekka.. Det visste sæ etterhvert at han Trenton va sykt lei av kapteinen. Han hadde seila med han et halvt år nu, så det skjønna æ godt. Han hadde bestemt sæ for å fly hjem, og bli der. Æ fant ut at det kom til å bli vanskelig uten han der, og at æ egentlig ikke va så interessert i di øyan vi skulle seil i Karibien. Greia med Barbados va at alle snakka om at vi måtte nyt ferien vårres. Og det va akkurat det Barbados føltes som, en ferie. Æ så ikke helt at di andre øyan kom til å vær så annerledes, så æ booka billetta til Guatemala. Di andre to fløy til USA (kapteinen skulle besøk familien før han dro videre), og æ hengte ut med en fyr fra Israel som skulle seil videre med kapteinen. Vi dro ut og sjekka ut en ganske hardcore dancehall-klubb i Bridgetown. Det gikk i hard dancehall, marijuana, hennesey og dutty dansing. Lokale flira dagen etterpå når di hørte kor vi hadde vært. "360? Haha! They don't play no Bob Marley in there!".

Nu har æ kommet mæ til Guatemala, og det e sykt kult her. E i en by som heter Antigua nu, og har ordna mæ en privat spansklærer for ei uke framover. Det e mye barta ute og går, og folk har sykt kul stil. Skal reis i Mellom-Amerika i 5 uka, så blir det hjem til Bodø!

Vil til slutt si at selv om det kanskje i den her posten e mye syting, så e seiling kult! Det blir bare slitsomt til tider når man e tre stykk som opphold sæ på et veldig begrensa område, med forskjellige ranka og lite søvn. Det e absolutt en opplevelse æ ikke ville vært foruten. Kapteinen har også beklagd oppførseln sin disse 3 ukan, og skrøte mæ opp i skyan for kordan æ takla det, men meinte det va sånn han måtte styr båten sin.

Værfast på Kapp Verde

Vi ble litt lengre på Kapp Verde enn planlagt. Kapteinen likta øyan veldig godt og ville slapp av litt før turen over Atlantern. Vi fiksa også diverse greier på båten. Det va en ulyd i roret vi fikk sjekka. Etter å ha demontert hele greia fant vi ut at det ikke va noe vi kunne gjør med det. Da tida endelig nærma sæ for å skulle dra bestemte vinden sæ for å dø helt ut. Det skulle den gjør i nesten ei uke også. Så anslått avreisedato e nu fredag.

Her e noen bilda fra diverse utflukta:


Ankomst Sao Nicolau


Sniktitting på fotballkamp på Sao Nicolau. Det ble pause i kampen da en hund sprang inn på bana og spilleran måtte jag den ut.


Hanukkah-feiring i båten


Utsikt på Santo Antao


Unga på fjellet med esel

Vest-Sahara og Kapp Verde

Turen gikk videre til Fuerte Ventura. Ogsaa en av Kanarioeyan. Etter et lite uhell som involverte baugen paa baaten og kaia va fiksa, dro vi videre to daga etter.

En litt over to dagers seiltur tok oss til Dakhla i Vest-Sahara/Marokko. Radioen va store dela av tida spamma av random arabisk tullsnakk og musikkspilling. Alt paa baaten gikk fint, men siden ae va under opplaering gjorde ae natteskiftan sammen med en av di andre, derfor ble skiftan veldig lang og veldig slitsom. Det va veldig godt aa kom til Dakhla. Dakhla e ikke akkurat en vanlig plass aa dra til med seilbaata, og da vi kom inn ble vi bare bedt om aa slipp ut anker litt utafor kaia kor kun fiskebaatan laa. Vi dro i land til kaia med gummibaaten vaarres. Vi fant ut at den hadde et hull, og at motoren ikke va helt stabil. Daarlig kombinasjon. Det va en muslimsk helligdag den dagen, og folk va opptatt med aa kutt av hodet paa geiter til aere for den episoden en del aar sia kor han Abraham sku offer soennen sin til Gud, men fikk offer ei geit i stedet. Vaktan paa kaia proevde aa forklar oss dette ved aa si at det va "holiday" og signaliser avkapping av hodet. Vi ble fortalt at vi ikke kunne dra inn til byen den dagen, men maatte vent til neste dag da immigrasjonspolitiet kunne kom.


Gummibaaten

Vi tok hver sin tur med aa dusj bak paa baaten i loepet av dagen. Ikke noe som aa staa naken aa vask sae paa havet utafor et muslimsk land i Sahara. Mens han Trenton sto og dusja naken kom det plutselig en Zodiac med fire uniformerte kystvakta. Di kom for aa fortell oss at radioen va avslaatt og at vi kunne kom aa bli stempla inn den dagen likevel. Det at en seilbaat la til kais der (med kvitinga atpaatil, arabiske yachts hadde visst vaert observert) va visst litt av et syn. Vel, det va det for oss og. En stor moderne seilbaat fra denne sida av aarhundret sammen med rustne gamle fiskebaata va ganske saert. Da vi kom inn til kaia sto immigrasjonspolitiet klar med kamera for aa knips bilda av baaten til eget bruk. Vi la til kais inntil en betongvegg med noen slitne dekk med rustne kjettinga som hengte rundt dem. Det foeltes ikke helt bra. Immigrasjonspolitiet kom om bord og va veldig trivelig. Det va tydelig at di syntes det va veldig spennanes aa kom om bord. Da di dro va det allerede moerkt, og seinere paa kvelden kom en fyr tilbake med passan vaarres ferdig stempla.


Lagt til kai i Dakhla

Etter ei natt, som skulle vaer deilig avslapping, med aa bli vekt hele tida av at vi maatte endre lengden paa linan paa baaten, gikk turen til Dakhla. Vi maatte ha noen ved baaten, saa det ble mae foerst. Di andre to dro inn og ae ble igjen. Ae prata en del med fiskera der fra Namibia som fiska sardina i vannet utafor og hengte ut mens ae endra paa linan. Da di andre kom tilbake dro ae inn og sjekka ut staden. Det va ikke saa veldig mye folk aa se rundt omkring. Det va visst rolig etter offringa dagen foer. Ae hengte ut mesteparten av dagen med noen amerikanera som va der som Peace Corps-frivillige. Di hadde vaert to aar litt lengre nord i Marokko og kunne arabisk og visste mae litt rundt. Di skulle nu reis i Vest-Afrika.


Peace Corps-karan

Turen videre til Kapp Verde va en sproe opplevelse. For det meste va det ganske rolig. Nu gjoer ae natteskift aleina, saa vi faar en del mer soevn. Det e likevel fortsatt ganske slitsomt. Vi fikk besoek av delfina ved siden av baaten som holdt et helt spektakulaert show for oss med hopping foran, ved siden av, og bak baaten. Flyvefisk va ogsaa aa finn overalt rundt baaten, og til tider i baaten. En hoppa inn hovedinngangen og landa nede paa kjoekkenet mens ae va der. Den nest siste dagen ble vi eskortert av en hel gjeng hvala. Livet paa baaten e ganske bra. Det e rimelig laid back. Vi har hver sine skift baade om dagen og natta. Di e paa 3 tima. Saa man har 3 tima paa og 6 tima av. Di 6 timan vi har fri e avbrutt av hver sin tur aa lag lunsj, middag, vask baaten osv. Tida gaar.



Sent i gaar kveld ankom vi Sal i Kapp Verde. Her ligg vi nu ankra. Oeya e rimelig kul. Ting e rimelig avslappa her, og det foeles ikke som resten av Vest-Afrika i det hele tatt. Mer som ei blanding av Mexico, Kanarioeyan og Afrika, bosatt av mulatta. Oeya Sal har navnet sitt av en grunn, og i dag va vi aa sjekka ut noen uttoerka saltsjoa i en vulkan. Der det ikke e helt uttoerka gaar det ann aa ligg aa flyt i Doedehavet-stil.


Titu, Trenton og Andrew


Ae og han Andrew ligg og flyt


Utsikta fra der vi ligg ankra


Downtown Espargos, hovedstaden paa Sal