Værfast på Kapp Verde

Vi ble litt lengre på Kapp Verde enn planlagt. Kapteinen likta øyan veldig godt og ville slapp av litt før turen over Atlantern. Vi fiksa også diverse greier på båten. Det va en ulyd i roret vi fikk sjekka. Etter å ha demontert hele greia fant vi ut at det ikke va noe vi kunne gjør med det. Da tida endelig nærma sæ for å skulle dra bestemte vinden sæ for å dø helt ut. Det skulle den gjør i nesten ei uke også. Så anslått avreisedato e nu fredag.

Her e noen bilda fra diverse utflukta:


Ankomst Sao Nicolau


Sniktitting på fotballkamp på Sao Nicolau. Det ble pause i kampen da en hund sprang inn på bana og spilleran måtte jag den ut.


Hanukkah-feiring i båten


Utsikt på Santo Antao


Unga på fjellet med esel

Vest-Sahara og Kapp Verde

Turen gikk videre til Fuerte Ventura. Ogsaa en av Kanarioeyan. Etter et lite uhell som involverte baugen paa baaten og kaia va fiksa, dro vi videre to daga etter.

En litt over to dagers seiltur tok oss til Dakhla i Vest-Sahara/Marokko. Radioen va store dela av tida spamma av random arabisk tullsnakk og musikkspilling. Alt paa baaten gikk fint, men siden ae va under opplaering gjorde ae natteskiftan sammen med en av di andre, derfor ble skiftan veldig lang og veldig slitsom. Det va veldig godt aa kom til Dakhla. Dakhla e ikke akkurat en vanlig plass aa dra til med seilbaata, og da vi kom inn ble vi bare bedt om aa slipp ut anker litt utafor kaia kor kun fiskebaatan laa. Vi dro i land til kaia med gummibaaten vaarres. Vi fant ut at den hadde et hull, og at motoren ikke va helt stabil. Daarlig kombinasjon. Det va en muslimsk helligdag den dagen, og folk va opptatt med aa kutt av hodet paa geiter til aere for den episoden en del aar sia kor han Abraham sku offer soennen sin til Gud, men fikk offer ei geit i stedet. Vaktan paa kaia proevde aa forklar oss dette ved aa si at det va "holiday" og signaliser avkapping av hodet. Vi ble fortalt at vi ikke kunne dra inn til byen den dagen, men maatte vent til neste dag da immigrasjonspolitiet kunne kom.


Gummibaaten

Vi tok hver sin tur med aa dusj bak paa baaten i loepet av dagen. Ikke noe som aa staa naken aa vask sae paa havet utafor et muslimsk land i Sahara. Mens han Trenton sto og dusja naken kom det plutselig en Zodiac med fire uniformerte kystvakta. Di kom for aa fortell oss at radioen va avslaatt og at vi kunne kom aa bli stempla inn den dagen likevel. Det at en seilbaat la til kais der (med kvitinga atpaatil, arabiske yachts hadde visst vaert observert) va visst litt av et syn. Vel, det va det for oss og. En stor moderne seilbaat fra denne sida av aarhundret sammen med rustne gamle fiskebaata va ganske saert. Da vi kom inn til kaia sto immigrasjonspolitiet klar med kamera for aa knips bilda av baaten til eget bruk. Vi la til kais inntil en betongvegg med noen slitne dekk med rustne kjettinga som hengte rundt dem. Det foeltes ikke helt bra. Immigrasjonspolitiet kom om bord og va veldig trivelig. Det va tydelig at di syntes det va veldig spennanes aa kom om bord. Da di dro va det allerede moerkt, og seinere paa kvelden kom en fyr tilbake med passan vaarres ferdig stempla.


Lagt til kai i Dakhla

Etter ei natt, som skulle vaer deilig avslapping, med aa bli vekt hele tida av at vi maatte endre lengden paa linan paa baaten, gikk turen til Dakhla. Vi maatte ha noen ved baaten, saa det ble mae foerst. Di andre to dro inn og ae ble igjen. Ae prata en del med fiskera der fra Namibia som fiska sardina i vannet utafor og hengte ut mens ae endra paa linan. Da di andre kom tilbake dro ae inn og sjekka ut staden. Det va ikke saa veldig mye folk aa se rundt omkring. Det va visst rolig etter offringa dagen foer. Ae hengte ut mesteparten av dagen med noen amerikanera som va der som Peace Corps-frivillige. Di hadde vaert to aar litt lengre nord i Marokko og kunne arabisk og visste mae litt rundt. Di skulle nu reis i Vest-Afrika.


Peace Corps-karan

Turen videre til Kapp Verde va en sproe opplevelse. For det meste va det ganske rolig. Nu gjoer ae natteskift aleina, saa vi faar en del mer soevn. Det e likevel fortsatt ganske slitsomt. Vi fikk besoek av delfina ved siden av baaten som holdt et helt spektakulaert show for oss med hopping foran, ved siden av, og bak baaten. Flyvefisk va ogsaa aa finn overalt rundt baaten, og til tider i baaten. En hoppa inn hovedinngangen og landa nede paa kjoekkenet mens ae va der. Den nest siste dagen ble vi eskortert av en hel gjeng hvala. Livet paa baaten e ganske bra. Det e rimelig laid back. Vi har hver sine skift baade om dagen og natta. Di e paa 3 tima. Saa man har 3 tima paa og 6 tima av. Di 6 timan vi har fri e avbrutt av hver sin tur aa lag lunsj, middag, vask baaten osv. Tida gaar.



Sent i gaar kveld ankom vi Sal i Kapp Verde. Her ligg vi nu ankra. Oeya e rimelig kul. Ting e rimelig avslappa her, og det foeles ikke som resten av Vest-Afrika i det hele tatt. Mer som ei blanding av Mexico, Kanarioeyan og Afrika, bosatt av mulatta. Oeya Sal har navnet sitt av en grunn, og i dag va vi aa sjekka ut noen uttoerka saltsjoa i en vulkan. Der det ikke e helt uttoerka gaar det ann aa ligg aa flyt i Doedehavet-stil.


Titu, Trenton og Andrew


Ae og han Andrew ligg og flyt


Utsikta fra der vi ligg ankra


Downtown Espargos, hovedstaden paa Sal

Lanzarote

Ting begynn aa bli klart for seilturen. Baaten har vaert arbeida paa her paa Lanzarote i nesten 2 mnd nu, og vi har vaert her denne uka og gaatt over at alt e i orden.

Her e baaten:








Om vi faar testa ferdig riggen i morra drar vi av gaarde da til Fuerte Ventura. Derifra gaar turen videre til Vest-Sahara, saa til Kapp Verde. Vi regna med aa dra fra Kapp Verde kanskje rundt 10. desember. Vi vil da vaer fremme paa Barbados rundt 1. januar.

Her kan daakker til ei hver tid se posisjonen vaarres. Det e ikke oppe og gaar enda, men boer vaer det naar vi kommer oss av gaarde,

Nigeria

Morran etter gikk turen til Nigeria. Nærmere sagt Lagos. På Benin-sida av grensa va det ingen problem. På Nigeria si side va di med en gang ute og sporte ka æ hadde til dem. Di fikk ikke noe. Æ hadde med en del cash da æ måtte betal for billettendring på flyplassen, og ikke ville bruk kort i Nigeria, som e verdenskjent for sin kredittkort-svindel. Æ ble veldig lurt av pengevekslera på grensa. Di tjente sæ rundt 300 kr på mæ. Æ følte mæ som verdens største idiot. Nu hadde æ veldig lite penga å bruk di neste to dagan.

Nigeria si side av grensa va helt syk. Det va fullt av politi der som sto med enten ei stang med tagga på som di stakk foran hjulan på bilan/mopedan, eller ei trepinne til å slå mopedførera i hauet med om di ikke stoppa. Di skulle selvfølgelig stopp alle di kunne, for å få bestikkelsa. Det krydde av dem. Det va også vanlige folk som sto og gjor det her, som va leid inn av snuten. Noen i vanlige klær, og en fyr i dress sto med ei sånn piggstang. Noen fikk øye på mæ i bilen og sprang fornøyd bortover og sporte om papiran mine. Da alt va i orden, sporte han di andre i bilen. Ei stakkars dame fra Guinea (tenk på Nigerianern i Conakry) fikk masse tyn, og måtte betal bestikkelsa. Etter en halvtime fikk vi dra videre. Vi ble sikkert stoppa 30-35 ganga av snut som skulle se i baggasjerommet vårres. Sjåføren hadde med sæ kanskje 50 plastbøtta. Dette skulle di selvfølgelig ha bestikkelsa for at han skulle få ta med sæ. Etter å ha bestukket kanskje 10 stk, sa han at han ikke hadde mer penga. En snut tok da 10 av di her plastbøttan og sa at di va da hannes. Det endte opp med bestikkelse der og. En anna snut lenger ned sa at han ville ha ei sånn bøtte, og fikk det. Etterhvert greide han å gjem bøttan, og resten av snuten greide ikke se noe i baggasjerommet og sendte oss videre.

Lagos va trafikk og kaaaos. I Lagos e det nok lurt å ta taxi om man e kvit. Æ hadde ikke råd etter å ha blitt svindla, men kom mæ greit fra ved hjelp av vans. Æ kom til YMCA midt i Lagos. Det va fullt da æ kom dit sa di. To trivelige kara som bodde der greide å overtal di til å få ordna mæ ei seng. Han ene sa at det va ei ledig seng på hannes rom. Di folkan som bodde der bodde der ikke bare et par netter, men månedsvis. Han ene fyren va bortreist, og æ fikk den senga. Sengetøyet va skittent, og di hadde ikke hatt vann på flere daga så det va ikke vaska noe. Æ måtte legg mæ i lakenposen rett på madrassen. Æ ble god venn med han som æ delte rom med. En nigerianer som hadde bodd 17 år i USA, 2 år i Tyskland og litt i London. Han hadde familien sin i USA, men ville flytt tilbake til Nigeria og så på businessmulighetan her nu. Vi dro og fant noe billig å spis og snakka masse før vi tok kveld. Da æ la mæ hadde æ på følelsen av at det va mygg der, og fyrte opp en mosquito-coil og tok på litt myggolje.

Da æ våkna neste dag hadde æ bitt over hele kroppen. Madrassen hadde bed bugs. Helt jævlig. Han Sonny (han æ delte rom med) va veldig overraska, og han hadde ikke vært plaga med det enda senga hannes e bare 2 meter unna. Ingen andre på YMCAen hadde heller nevnt noe om noe sånn tidligere. Flaks. Æ dusja og skifta og vi dro ut for å se oss litt rundt i Lagos sentrum. På kvelden dro æ og han Sonny til klubben til han Femi Kuti, the New Africa Shrine. Han Femi Kuti e sønnen til han Fela Kuti, verdenskjent for Bodø-hitten sin "Laise Lairo". Han Femi spilte, og det va god stemning. Vi hadde ikke råd til taxi hjem, og måtte vent til offentlig transport starta igjen i 5-tida på morran.


Femi Kuti + band og massevis av dansera


En trivelig fyr på New Africa Shrine æ prata med mens æ venta på transporten


Sonny

Neste dag gikk turen hjem til Norge.

Nu e æ i Bodø. Tirsdag går flyet til Gran Canaria, og derifra drar vi den 20. til Vest-Sahara. Fra Vest-Sahara går turen til Kapp Verde, kor vi starta Atlanter-kryssinga fra.

Benin

Første stopp i Benin va Ouidah. I Ouidah har di et veldig kjent minnesmerke for slaveri kalt "The Point of No Return". Æ må innrøm æ hadde fått min porsjon av denne type ting da... Æ dro uansett for å se det, og en fyr med en moped og ei dame plukka mæ opp og kjørte mæ litt rundt omkring. 3 stk + min og deres baggasje på en liten moped va interessant.



Turen gikk videre til Cotonou, den største byen i Benin. Dagen etter va det torsdag, og æ måtte få ordna visum til Nigeria før helga. Æ måtte også få utvida Benin-visumet mitt, da det bare va for 48 tima.

Visum til Nigeria fikk æ ordna etter masse venting. Utvidelse av visumet til Benin skulle di egentlig ha mæ til å vent til over helga med, men fikk prata mæ til å få det samme dag. På gata over der æ bodde sto det "Norwegian Hot Dogs" på menyen. Det va pølse i lompe med egg, ost og ketchup..?

Fredagen dro æ nordover til en by som het Abomey. Den e kjent for å ha vært hovedbyen til Dahomey-kongedømmet. Dahomey-kongan va heilt sjuke menneska. Di hadde noen palass der, kor det va utstilt trona til kongan og forskjellige greier. Det va blant anna ei trone til en konge som hadde hodeskalla fra menneska (fiendan deres) som knotta til stolbeinan. En konge hadde også hodeskallen til en fiende, med en hestehale trødd gjennom den, til å vift bort flua med. To konga hadde lagt noe slags sirkulær mur med en diameter på rundt 4 meter som skulle hus sjelan deres. Den her muren va lagd av ei blanding av blod fra fiendan deres, dyreblod og jord. Han ene kongen hadde en hel hær av kvinnelige amazonas soldata, og 200 kona. Da noen av konan hannes hadde vært ufin, helte han palmeolje over dem og fikk mauran til å spis dem. Di her folkan handla mye med kvitingan når di kom til kontinenten. Spesielt med slava. Di hadde mange slava di hadde tatt fra fienda di hadde slått, men etterhvert ble di også slavejegera. Noen folk lengre sør hadde kommet sæ unna dem ved å bygg landsbyen sin på stylta i en innsjø. Dahomey-krigeran hadde ikke lov å gå i vannet pga religion.

Litt utafor Abomey va det et fetisj-marked. Der hadde di alt æ måtte treng. Soltørka flodhest-hode, hyenehoda, brett med døde flaggermus, døde pappegøya, levanes og døde kameleona, klør, og greier. Reine Coop Mega med det utvalget der.

Togo

Kom frem til Togo litt over 3. Aa kryss grensa va null problem. 1 ukers visum til Togo fikk ae paa stedet for 140 kr. Lome, hovedstaden i Togo, starta allerede paa grensa. 2 km fra grensa va midt i byen. Lome va mye kulere tilrettelagt enn Accra. Hovedveien gikk ved stranda, som saa litt ut som California med lange breie strender og treningsapparata langs stranda.


Lome

Ae hadde sett mae ut et fint lite sted ved Lake Togo, som ligg ved Togoville. Togoville e en liten landsby kor voodoo e den stoerste religion. Foerst kom ae mae med bil til Aneho, kor ae tok moped til Togoville. Da ae va fremme i Togoville rundt kl 7 fant ae ut at det stedet ae hadde sett mae ut va paa andre sida av innsjoen, mellom Aneho og Lome. Great. Va bare aa snu. Etter en del krangling med mopedfoerern da han plutselig skulle ha mer penga, mens 20 lokale blanda sae inn og kjefta paa han, kom ae mae til Auberge du Lac. Ae fikk ei lita straahytte paa stranda til innsjoen og et godt maaltid.

Ae sto opp veldig tidlig, og en fyr tok mae til Togoville med en trebaat han foerte ved hjelp av aa stikk ei lang pinne helt ned i bunnen av innsjoen og dytt fra. Han hadde to forskjellige pinna ettersom kor djupt det va.



I Togoville visste en kompis av han mae rundt. Det va markedsdag, saa det va veldig mye folk midt i landsbyen, men oede ellers. Paa markede handla di ikke med penga, men bytta vara med hverandre. Litt tomat mot litt fisk, og litt fisk mot litt mel.





Ho jomfru Maria har visst vaert observert paa innsjoen i en baat i 1940, og det e laga et skrin til ho for aa minn om det. Paven kom ogsaa paa besoek for aa sjekk ut det her.



Rundt omkring i byen va det forskjellige figura som di hadde voodoo-seremonia ved. Folk hadde ogsaa figura utenfor husan sine for aa hold bort onde aanda.



Et gammelt oedelagt hus fra kolonitida som va brukt til slavehandel va ogsaa der.

Seremonisteda:








Etter aa ha blitt dytta tilbake til andre sida av innsjoen bar det av gaarde til Benin.

Ghana

Kom til Cape Coast i Ghana sent paa kvelden. Neste morgen dro jeg av gaarde til Elmina for aa sjekke ut et sykt gammelt slott som portugiserne bygde, og brukte til oppbevaring av slaver som skulle sendes av gaarde. Det saa saann her ut:



Dro tilbake til Cape Coast hvor det var enda et slott brukt til det samme:


Var ferdig midt paa dagen, og satte meg paa en buss nordover til Kumasi. Kumasi er hovedstaden til Ashanti-folket i Ghana. Noen venner av meg paa Jamaica stammer fra denne stammen, og jeg lovte aa sjekke det ut. Paa bussen traff jeg en dame som bodde i Kumasi, og var forlovet med en tysker. Hun inviterte meg med ut paa middag sammen med han, og det resulterte i at jeg fikk bo paa gjesterommet (vel, gjesteleiligheten) deres. Di va begge veldig trivelig. Han jobba der for et tysk selskap som bygde bussa i Ghana.

Dagen etter dro ae til palasset til Ashanti-kongen. Ae laerte en del om kulturen deres. Di va stein rik pga gull. Kongen hadde faatt gava fra alt slags folk som sto utstilt der, bl.a. Haile Selassie. Very nice. Kongen hadde et moete paa gang i en hall ved siden av, saa ae stakk en tur innom. Der satt et par hundre ashantia ikledd svarte kleda.


Vises ikke så godt, men kongen sitt der inne under en slags paraply

Ae dro tilbake og hengte med mine nye venna.


Dagen etter bar det av gaarde til Togo via Accra. Accra virka sykt nice. Folk va veldig trivelig. Ae dro innom en afrikansk restaurant, og di som va der kom og haandhilsa paa mae. Det virka ikke som om di va saa vant til aa se vestlige paa afrikanske restauranta.

Elfenbenskysten

Paa Elfenbenskysten-sida derimot va det stor interesse for bestikkelsa. Noen soldata skulle foerst ha, ae rista di av mae lett (selv om afrikaneran betalte). 15 kr for et stempel hos immigration. Ae proevde ganske mye forskjellig, men det va ingen vei rundt. I tollen va det en som proevde sae. Han sa "We are the same, so you should give me something". Ae sa bare at hvis vi va det samme saa burde han gi mae ogsaa noe. Ae fikk gaa. Noen luringa med mopeda visste at di va di eneste som kunne ta mae herifra og til neste by, og tok sae godt betalt. Derifra kunne ae ta en minibuss til Man. Naturen rundt Man va helt sinnsyk. Groenne fjell i alle retninga, og den tetteste groenneste skogen ae har noensinne sett. Veian her e noe helt anna enn ka ae tidligere har opplevd i Vest-Afrika. Di e asfaltert og veldig brei. Men Man foeltes ikke veldig trygt. Det va rebel-omraade, og ae ville kom mae soer for det. Ae kom mae helt til Yamoussokro den kvelden. Yamoussokro e hovedstaden her, men e langt ifra den stoerste byen. Den forrige Presidenten va fra Yamoussokro og bestemte at det skulle vaer hovedstad. Han pumpa masse penga inn i byen. Her e 4-feltsveia og ikke minst e verdens stoerste kirke her (!). Det e en slags kopi av St Peters Basilicaen i Roma, bare enda stoerre. Det e likevel ingen ambassada her, og fungerende hovedstad e Abidjan. En millionby lengre soer. Ae va fremme ved gjestehuset kor ae hadde tenkt aa sov rundt midnatt. To kara der sa at det va fullt paa grunn av at Presidenten va i byen. Di ordna saann at ae kunne sov der di sov, i et hus ved siden av som va under oppussing.

Ae betalte di litt for overnattinga, og han ene ble med mae til kirka. Han tok ogsaa me sae en kompis av sae som kunne engelsk. Kirka va helt syk. Den va saa stor og raaflott. Ae har ikke vaert i kirka i Roma, men her kunne ae gaa aleina som eneste besoekende og se mae rundt. Ae klar ikke helt aa kom over kor svaer den va. Vi spiste lunsj alle 3, og ae dro av gaarde til Abidjan.


Utafor









Ae ser ingen spor av borgerkrigen noen steda. Elfenbenskysten e et av di rikeste landan i Vest-Afrika, og det merkes godt. I morra e det av gaarde til Ghana.

Liberia

Aa kryss til Liberia gikk smertefritt. 3 forskjellige steda skulle ae registreres, men ingen saa mye som antyda at di ville ha penga. Amerikaelskeren fra Sierra Leone foreslo at ae skulle gi han penga for alt ae hadde laert fra han kvelden foer. Ae lo. To broedre fra bilen til grensa tilbudde mae aa sitt paa med dem til byen. Di va fra Freetown og va kommet dit paa en slags foretningsreise. Di hadde med sae 260 par finsko i skinn importert fra Italia di skulle selg. Da prisan paa overnatting i Monrovia va helt raa (60 dollar for det billigste gjestehuset), fikk ae bo der di bodde. Di bodde hos to FN-arbeidera fra Sierra Leone som va utenbys for tida. Vi ordna oss noe lebanesisk mat og slappa av.


Sahr i Monrovia

Neste morra dro ae av gaarde med en fyr som jobba for FN-arbeideran for aa faa ordna visum til Elfenbenskysten. Han ene broren hadde ogsaa greid aa glem passet sitt i bilen vi tok, men heldigvis hadde di tatt nummeret hannes. Monrovia va en veldig spesiell by. Krigen hadde satt sine spor. Det foeltes ikke like fattig som di landan ae tidligere hadde besoekt, men alle [som hadde raad til det] hadde bygd svaere betonggjerda med piggtraad rundt huset sitt. I sentrum va det mange svaere utbrente betongbygg. FN har en del soldata i landet, og det e rart aa se militaerbasa og skola (selvfoelgelig drevet av ei eller anna minoritetskirke) rett ved siden av hverandre. Ae trur alle minoritetskirkan i verden e representert i Monrovia. Det e helt sykt kor mange det e. Di e overalt. Paa ettermiddagen fant ae ut at ae hadde faatt en betennelse i foten fra et gnagsaar ae fikk i Guinea. Vi dro til legen. Klinikken va bygd av SOS Barnebyer Norge. Ganske kult.

Da neste dag kom dro vi til ei oey ae ville se. Providence Island. Det gaar ei bru dit fra sentrum. Providence Island e kor di foerste afro-amerikaneran kom i land etter di va frigjort fra slavedriveran i Amerika. Dette foerte til store problema i Liberia, men har ogsaa gjort at di har beholdt veldig gode relasjona med USA. Ae dro til Sannequillie, i naerheten av grensa til Elfenbenskysten, og sov der. Han som eide hostellet fortalte mae om naar han Charles Taylor kom over grensa fra Elfenbenskysten og krigen starta i Liberia. Han og familien roemte over grensa, og starta et nytt liv der. Ungan hannes gikk paa skole der, og vokste opp med fransk paa skola og engelsk (vel, liberiansk) hjemme. Da borgerkrigen broeyt ut i Elfenbenskysten bar det hjem igjen, kor det nettopp va blitt rolig.


Paa oeya. Monrovia i bakgrunnen


Noen folk i en landsby paa veien

Nok ei grense skulle krysses neste morgen. Foerst maatte ae ta en tre timers lastebiltur til et lite sted naermere grensa, foer ae tok moped derifra og til grensa. Mopedturen va helt raa! Ingen problem aa kom sae ut av Liberia. FN va i veldig stor grad til stedet paa grensa, med pansra kjoeretoey osv.


Mopedtur

Sierra Leone

Freetown va kul. Det va ikke stroem der om kvelden/natta, men i gatan krydde det av folk. Gatan ble opplyst av fakla som selgeran satt ut. Midt i byen e det et bomullstre som slava ble solgt under foer i tida. Ae fikk ordna mae visum til Liberia og Ghana paa samme dag her.


Treet

Ae sto tidlig opp dagen etter for aa dra til Kenema. En by ganske langt oest i landet, som e kjent for aa vaer en av di viktigste diamant-byan. Turen tok 8 tima, og underveis va det en fyr som sto i midtgangen og ropte ut om noen naturprodukta han hadde aa selg. Folk va veldig begeistra. Ae kom frem seint paa ettermiddagen, og tok tidlig kveld ettersom kroppen hadde skrudd temperaturen litt hoeyere enn behagelig. Foer det hadde ae greid aa faatt ordna mae en kontakt som kunne ta mae til diamant-utgravningsstedan.

Neste morra prata ae med noen folk paa gjestehuset. Han ene va en tidligere barnesoldat som hadde blitt kidnappa av RUF. Han satt og drakk sae dritings klokka 10. Etter aa ha vaert ei stund i RUF, greide han aa kom sae unna, og ble med i "Camajos" i stedet. En slags folkehaer. En anna fyr va journalist og DJ i radioen der. Han inviterte mae til aa bli med paa et radioprogram seinere paa kvelden, men ae maatte desverre takk nei da ae maatte kom mae videre. Den siste fyren der va han Timothy. Det va han som skulle ta mae med til utgravningsplassen.

Vi dro ae, han og en sjaafoer paa en moped av gaarde. En halvtime ut av byen ved sia av veien fant vi dem. Di graevde jord fra oppe ved veien og baerte den ned til elva kor di sila den for aa leit etter diamantan. Min tilstedevaerelse va faktisk satt stor pris paa, noe ae ikke hadde forventa i det hele tatt. Folk va veldig ivrig paa at ae skulle ta bilda av dem, og tok helt av naar di fikk se bildan etterpaa. Det virka ikke som om digitalkamera va saa veldig vanlig der. Noen bestikkelsa til sjefen maatte likevel til.


Graving


Leiting

Paa vei til det stedet saa ae et skilt til en plass som het "Norway Land of Peace". Det va ei leir for folk som hadde faatt kappa av lemma under borgerkrigen. Norge hadd sponsa 50 smaa hus her til dem. Vi dro innom for aa besoek dem, og ble veldig godt tatt imot. Di va takknemlig for aa faa besoek, og naar di fant ut at ae va fra Norge va di ikke mindre takknemlig. Di sa at nu va ae hjemme, for det der va ogsaa Norge. Di fortalte mae om vanskeligehetan di maatte gjennomgaa. Di va veldig glad for at di nu ikke trengte aa betal husleie, men det va fortsatt vanskelig aa faa tak i penga til mat og medisin. Di foelte sae veldig uglesett av samfunnet, og det va ikke mulig aa faa sae jobb. Deres maate aa overlev paa va aa dra inn til byen og tigg, og det di fikk av slektninga.


Unga som bodde der


Sykt kule folk

Paa ettermiddagen dro ae videre mot Liberia. Veian va elendig. Bilen va like daarlig, om ikke vaerre. Den broeyt ned gang paa gang, og vi maatte ut i gjoerma og dytt. I bilen foregikk det heftige politiske diskusjona, paa et helt utrolig decibelnivaa. I frontsetet satt en amerika-kritisk Nigerianer, ved siden av mae satt en amerika-elskanes Sierra Leoner. Vi skulle vaer paa grensa kl 20 sa han som solgte billetten. Vi va der kl 03.