fredag 4. desember 2009

Vest-Sahara og Kapp Verde

Turen gikk videre til Fuerte Ventura. Ogsaa en av Kanarioeyan. Etter et lite uhell som involverte baugen paa baaten og kaia va fiksa, dro vi videre to daga etter.

En litt over to dagers seiltur tok oss til Dakhla i Vest-Sahara/Marokko. Radioen va store dela av tida spamma av random arabisk tullsnakk og musikkspilling. Alt paa baaten gikk fint, men siden ae va under opplaering gjorde ae natteskiftan sammen med en av di andre, derfor ble skiftan veldig lang og veldig slitsom. Det va veldig godt aa kom til Dakhla. Dakhla e ikke akkurat en vanlig plass aa dra til med seilbaata, og da vi kom inn ble vi bare bedt om aa slipp ut anker litt utafor kaia kor kun fiskebaatan laa. Vi dro i land til kaia med gummibaaten vaarres. Vi fant ut at den hadde et hull, og at motoren ikke va helt stabil. Daarlig kombinasjon. Det va en muslimsk helligdag den dagen, og folk va opptatt med aa kutt av hodet paa geiter til aere for den episoden en del aar sia kor han Abraham sku offer soennen sin til Gud, men fikk offer ei geit i stedet. Vaktan paa kaia proevde aa forklar oss dette ved aa si at det va "holiday" og signaliser avkapping av hodet. Vi ble fortalt at vi ikke kunne dra inn til byen den dagen, men maatte vent til neste dag da immigrasjonspolitiet kunne kom.


Gummibaaten

Vi tok hver sin tur med aa dusj bak paa baaten i loepet av dagen. Ikke noe som aa staa naken aa vask sae paa havet utafor et muslimsk land i Sahara. Mens han Trenton sto og dusja naken kom det plutselig en Zodiac med fire uniformerte kystvakta. Di kom for aa fortell oss at radioen va avslaatt og at vi kunne kom aa bli stempla inn den dagen likevel. Det at en seilbaat la til kais der (med kvitinga atpaatil, arabiske yachts hadde visst vaert observert) va visst litt av et syn. Vel, det va det for oss og. En stor moderne seilbaat fra denne sida av aarhundret sammen med rustne gamle fiskebaata va ganske saert. Da vi kom inn til kaia sto immigrasjonspolitiet klar med kamera for aa knips bilda av baaten til eget bruk. Vi la til kais inntil en betongvegg med noen slitne dekk med rustne kjettinga som hengte rundt dem. Det foeltes ikke helt bra. Immigrasjonspolitiet kom om bord og va veldig trivelig. Det va tydelig at di syntes det va veldig spennanes aa kom om bord. Da di dro va det allerede moerkt, og seinere paa kvelden kom en fyr tilbake med passan vaarres ferdig stempla.


Lagt til kai i Dakhla

Etter ei natt, som skulle vaer deilig avslapping, med aa bli vekt hele tida av at vi maatte endre lengden paa linan paa baaten, gikk turen til Dakhla. Vi maatte ha noen ved baaten, saa det ble mae foerst. Di andre to dro inn og ae ble igjen. Ae prata en del med fiskera der fra Namibia som fiska sardina i vannet utafor og hengte ut mens ae endra paa linan. Da di andre kom tilbake dro ae inn og sjekka ut staden. Det va ikke saa veldig mye folk aa se rundt omkring. Det va visst rolig etter offringa dagen foer. Ae hengte ut mesteparten av dagen med noen amerikanera som va der som Peace Corps-frivillige. Di hadde vaert to aar litt lengre nord i Marokko og kunne arabisk og visste mae litt rundt. Di skulle nu reis i Vest-Afrika.


Peace Corps-karan

Turen videre til Kapp Verde va en sproe opplevelse. For det meste va det ganske rolig. Nu gjoer ae natteskift aleina, saa vi faar en del mer soevn. Det e likevel fortsatt ganske slitsomt. Vi fikk besoek av delfina ved siden av baaten som holdt et helt spektakulaert show for oss med hopping foran, ved siden av, og bak baaten. Flyvefisk va ogsaa aa finn overalt rundt baaten, og til tider i baaten. En hoppa inn hovedinngangen og landa nede paa kjoekkenet mens ae va der. Den nest siste dagen ble vi eskortert av en hel gjeng hvala. Livet paa baaten e ganske bra. Det e rimelig laid back. Vi har hver sine skift baade om dagen og natta. Di e paa 3 tima. Saa man har 3 tima paa og 6 tima av. Di 6 timan vi har fri e avbrutt av hver sin tur aa lag lunsj, middag, vask baaten osv. Tida gaar.



Sent i gaar kveld ankom vi Sal i Kapp Verde. Her ligg vi nu ankra. Oeya e rimelig kul. Ting e rimelig avslappa her, og det foeles ikke som resten av Vest-Afrika i det hele tatt. Mer som ei blanding av Mexico, Kanarioeyan og Afrika, bosatt av mulatta. Oeya Sal har navnet sitt av en grunn, og i dag va vi aa sjekka ut noen uttoerka saltsjoa i en vulkan. Der det ikke e helt uttoerka gaar det ann aa ligg aa flyt i Doedehavet-stil.


Titu, Trenton og Andrew


Ae og han Andrew ligg og flyt


Utsikta fra der vi ligg ankra


Downtown Espargos, hovedstaden paa Sal

2 kommentarer:

  1. Hei Erik!
    Du er så flink til å skrive!Kjempeartig å lese om det du opplever.-også artig å se bilder!Fint å tenke på at det går bra med deg!Hanne er hos oss nå,skal ligge over hos oss til i morgen.Alt bra her.Carl Peder og co. kom til VM i First Lego Leag.Skal derfor til Istanbul 21. april.(byen din..)Kjempeglade i deg er vi alle sammen .Nyt tiden din der du e!!Varm klem og hilsninger fra alle oss her v tante Margaret.

    SvarSlett