Elfenbenskysten

Paa Elfenbenskysten-sida derimot va det stor interesse for bestikkelsa. Noen soldata skulle foerst ha, ae rista di av mae lett (selv om afrikaneran betalte). 15 kr for et stempel hos immigration. Ae proevde ganske mye forskjellig, men det va ingen vei rundt. I tollen va det en som proevde sae. Han sa "We are the same, so you should give me something". Ae sa bare at hvis vi va det samme saa burde han gi mae ogsaa noe. Ae fikk gaa. Noen luringa med mopeda visste at di va di eneste som kunne ta mae herifra og til neste by, og tok sae godt betalt. Derifra kunne ae ta en minibuss til Man. Naturen rundt Man va helt sinnsyk. Groenne fjell i alle retninga, og den tetteste groenneste skogen ae har noensinne sett. Veian her e noe helt anna enn ka ae tidligere har opplevd i Vest-Afrika. Di e asfaltert og veldig brei. Men Man foeltes ikke veldig trygt. Det va rebel-omraade, og ae ville kom mae soer for det. Ae kom mae helt til Yamoussokro den kvelden. Yamoussokro e hovedstaden her, men e langt ifra den stoerste byen. Den forrige Presidenten va fra Yamoussokro og bestemte at det skulle vaer hovedstad. Han pumpa masse penga inn i byen. Her e 4-feltsveia og ikke minst e verdens stoerste kirke her (!). Det e en slags kopi av St Peters Basilicaen i Roma, bare enda stoerre. Det e likevel ingen ambassada her, og fungerende hovedstad e Abidjan. En millionby lengre soer. Ae va fremme ved gjestehuset kor ae hadde tenkt aa sov rundt midnatt. To kara der sa at det va fullt paa grunn av at Presidenten va i byen. Di ordna saann at ae kunne sov der di sov, i et hus ved siden av som va under oppussing.

Ae betalte di litt for overnattinga, og han ene ble med mae til kirka. Han tok ogsaa me sae en kompis av sae som kunne engelsk. Kirka va helt syk. Den va saa stor og raaflott. Ae har ikke vaert i kirka i Roma, men her kunne ae gaa aleina som eneste besoekende og se mae rundt. Ae klar ikke helt aa kom over kor svaer den va. Vi spiste lunsj alle 3, og ae dro av gaarde til Abidjan.


Utafor









Ae ser ingen spor av borgerkrigen noen steda. Elfenbenskysten e et av di rikeste landan i Vest-Afrika, og det merkes godt. I morra e det av gaarde til Ghana.

Liberia

Aa kryss til Liberia gikk smertefritt. 3 forskjellige steda skulle ae registreres, men ingen saa mye som antyda at di ville ha penga. Amerikaelskeren fra Sierra Leone foreslo at ae skulle gi han penga for alt ae hadde laert fra han kvelden foer. Ae lo. To broedre fra bilen til grensa tilbudde mae aa sitt paa med dem til byen. Di va fra Freetown og va kommet dit paa en slags foretningsreise. Di hadde med sae 260 par finsko i skinn importert fra Italia di skulle selg. Da prisan paa overnatting i Monrovia va helt raa (60 dollar for det billigste gjestehuset), fikk ae bo der di bodde. Di bodde hos to FN-arbeidera fra Sierra Leone som va utenbys for tida. Vi ordna oss noe lebanesisk mat og slappa av.


Sahr i Monrovia

Neste morra dro ae av gaarde med en fyr som jobba for FN-arbeideran for aa faa ordna visum til Elfenbenskysten. Han ene broren hadde ogsaa greid aa glem passet sitt i bilen vi tok, men heldigvis hadde di tatt nummeret hannes. Monrovia va en veldig spesiell by. Krigen hadde satt sine spor. Det foeltes ikke like fattig som di landan ae tidligere hadde besoekt, men alle [som hadde raad til det] hadde bygd svaere betonggjerda med piggtraad rundt huset sitt. I sentrum va det mange svaere utbrente betongbygg. FN har en del soldata i landet, og det e rart aa se militaerbasa og skola (selvfoelgelig drevet av ei eller anna minoritetskirke) rett ved siden av hverandre. Ae trur alle minoritetskirkan i verden e representert i Monrovia. Det e helt sykt kor mange det e. Di e overalt. Paa ettermiddagen fant ae ut at ae hadde faatt en betennelse i foten fra et gnagsaar ae fikk i Guinea. Vi dro til legen. Klinikken va bygd av SOS Barnebyer Norge. Ganske kult.

Da neste dag kom dro vi til ei oey ae ville se. Providence Island. Det gaar ei bru dit fra sentrum. Providence Island e kor di foerste afro-amerikaneran kom i land etter di va frigjort fra slavedriveran i Amerika. Dette foerte til store problema i Liberia, men har ogsaa gjort at di har beholdt veldig gode relasjona med USA. Ae dro til Sannequillie, i naerheten av grensa til Elfenbenskysten, og sov der. Han som eide hostellet fortalte mae om naar han Charles Taylor kom over grensa fra Elfenbenskysten og krigen starta i Liberia. Han og familien roemte over grensa, og starta et nytt liv der. Ungan hannes gikk paa skole der, og vokste opp med fransk paa skola og engelsk (vel, liberiansk) hjemme. Da borgerkrigen broeyt ut i Elfenbenskysten bar det hjem igjen, kor det nettopp va blitt rolig.


Paa oeya. Monrovia i bakgrunnen


Noen folk i en landsby paa veien

Nok ei grense skulle krysses neste morgen. Foerst maatte ae ta en tre timers lastebiltur til et lite sted naermere grensa, foer ae tok moped derifra og til grensa. Mopedturen va helt raa! Ingen problem aa kom sae ut av Liberia. FN va i veldig stor grad til stedet paa grensa, med pansra kjoeretoey osv.


Mopedtur

Sierra Leone

Freetown va kul. Det va ikke stroem der om kvelden/natta, men i gatan krydde det av folk. Gatan ble opplyst av fakla som selgeran satt ut. Midt i byen e det et bomullstre som slava ble solgt under foer i tida. Ae fikk ordna mae visum til Liberia og Ghana paa samme dag her.


Treet

Ae sto tidlig opp dagen etter for aa dra til Kenema. En by ganske langt oest i landet, som e kjent for aa vaer en av di viktigste diamant-byan. Turen tok 8 tima, og underveis va det en fyr som sto i midtgangen og ropte ut om noen naturprodukta han hadde aa selg. Folk va veldig begeistra. Ae kom frem seint paa ettermiddagen, og tok tidlig kveld ettersom kroppen hadde skrudd temperaturen litt hoeyere enn behagelig. Foer det hadde ae greid aa faatt ordna mae en kontakt som kunne ta mae til diamant-utgravningsstedan.

Neste morra prata ae med noen folk paa gjestehuset. Han ene va en tidligere barnesoldat som hadde blitt kidnappa av RUF. Han satt og drakk sae dritings klokka 10. Etter aa ha vaert ei stund i RUF, greide han aa kom sae unna, og ble med i "Camajos" i stedet. En slags folkehaer. En anna fyr va journalist og DJ i radioen der. Han inviterte mae til aa bli med paa et radioprogram seinere paa kvelden, men ae maatte desverre takk nei da ae maatte kom mae videre. Den siste fyren der va han Timothy. Det va han som skulle ta mae med til utgravningsplassen.

Vi dro ae, han og en sjaafoer paa en moped av gaarde. En halvtime ut av byen ved sia av veien fant vi dem. Di graevde jord fra oppe ved veien og baerte den ned til elva kor di sila den for aa leit etter diamantan. Min tilstedevaerelse va faktisk satt stor pris paa, noe ae ikke hadde forventa i det hele tatt. Folk va veldig ivrig paa at ae skulle ta bilda av dem, og tok helt av naar di fikk se bildan etterpaa. Det virka ikke som om digitalkamera va saa veldig vanlig der. Noen bestikkelsa til sjefen maatte likevel til.


Graving


Leiting

Paa vei til det stedet saa ae et skilt til en plass som het "Norway Land of Peace". Det va ei leir for folk som hadde faatt kappa av lemma under borgerkrigen. Norge hadd sponsa 50 smaa hus her til dem. Vi dro innom for aa besoek dem, og ble veldig godt tatt imot. Di va takknemlig for aa faa besoek, og naar di fant ut at ae va fra Norge va di ikke mindre takknemlig. Di sa at nu va ae hjemme, for det der va ogsaa Norge. Di fortalte mae om vanskeligehetan di maatte gjennomgaa. Di va veldig glad for at di nu ikke trengte aa betal husleie, men det va fortsatt vanskelig aa faa tak i penga til mat og medisin. Di foelte sae veldig uglesett av samfunnet, og det va ikke mulig aa faa sae jobb. Deres maate aa overlev paa va aa dra inn til byen og tigg, og det di fikk av slektninga.


Unga som bodde der


Sykt kule folk

Paa ettermiddagen dro ae videre mot Liberia. Veian va elendig. Bilen va like daarlig, om ikke vaerre. Den broeyt ned gang paa gang, og vi maatte ut i gjoerma og dytt. I bilen foregikk det heftige politiske diskusjona, paa et helt utrolig decibelnivaa. I frontsetet satt en amerika-kritisk Nigerianer, ved siden av mae satt en amerika-elskanes Sierra Leoner. Vi skulle vaer paa grensa kl 20 sa han som solgte billetten. Vi va der kl 03.

Guinea

Ble noen rolige daga i Bissau. Hengte ut med portugiseran og sjekka ut utelivet. Sykt raatt. Dagen foer ae dro sjekka et par amerikanera inn paa plassen ae bodde. Di skulle seil over Atlanteren fra Kapp Verde til Barbados. Til nu hadde di reist noen maaneda fra Israel og langs middelhavet, til Kanarioeyan, kor di floey til Senegal fra. Di vurderte ogsaa aa dra videre til Guinea. Di skulle foerst til Bijagos oeyan, saa skulle di kom. Ae lovte aa informer di om situasjonen der.

Torsdags morgen bar det av gaarde til Guinea. Det va en helt sinnsyk tur. Turen fra Bissau til Doucki, landsbyen i Guinea ae skulle bo i, tok rundt 55 tima. Ei natt overnatta ae i en liten landsby og ei natt "sov" ae i bilen. Veian va elendig. Grensekryssinga gikk veldig bra. Hadde forventa aa maatte bestikk en del soldata, men ingen va noe anna enn hyggelig. Ungan her reager veldig naar di ser mae. Enten vinka di og flira, eller saa peika di og graat. Vi va 10 stk i ei stasjonsvogn paa vei fra Koumbia til Labe, en tur ae trudde skulle ta rundt 3 tima. Kunne legg til 12 tima paa det. Veian va som sagt elendig, og man ble slengt frem og tilbake i bilen. Ae satt i baksetet ved doera, og hver gang ae sovna av ble hodet mitt slengt i doera. Dette syntes ei lettere overvektig lokal jente, som spytta omtrent en gang i minuttet, va veldig artig.

Det va helt raatt godt aa endelig kom frem til Doucki. Det e en liten landsby i Fouta Djalon omraadet, som har en helt syk natur. I denne landsbyen bor det en fyr som heter Hassan, som kan engelsk. For rundt 100 kr dagen fikk ae overnatting, 3 maaltida og guida tura i omraadet paa dagtid. Omraadet minna om en slags groenn Grand Canyon, med masse fossefall og greier. Han Hassan og broren visste mae rundt. Trivelige greier.


Han Hassan speida utover dalen


Fjeset


Paa tur med han Abdulraied (broren til han Hassan) og familien


Nais

Dagen etter ae kom dit, kom amerikaneran. Di hadde funnet ut at det bare va tull aa dra ut paa oeya, naar di skulle seil til masse oeya fremover. Vi gikk tura ilag og snakka masse. Det endte med at di inviterte mae til aa bli med dem aa seil over Atlanteren. Ae vet ikke om ae kan si nei til noe saannt. Avgang e 20. november fra Kanarioeyan, saa nu begynn ae aa faa det travelt om ae skal rekk det. Skal proev aa faa endra flybilletten fra Lagos og hjem saann at ae faar tatt en tur innom hjemme foerst.

Etterpaa va det aa kom sae til Sierra Leone. Det va lettere sagt enn gjort. Ae dro om morran, og trudde ae skulle kom frem i Conakry paa ettermiddagen. Det va nesten midnatt naar ae kom frem, og en fyr som va i samme bil som mae (som ae hadde spandert middag paa) inviterte mae til aa bo hos han den natta, siden det va seint. Dette va etter aa ha passert en del militaere veisperringa, med kjipe soldata som krevde penga. Ae ville krangle paa det, noe som sikkert hadde gaatt helt fint, men med tanke paa nylige handlinga her gadd ae ikke aa krangle om smaapenga med drapsmenn.

Neste morra va det av gaarde fra Conakry til Freetown. Det skal vaer en lett 7 timers tur. Ae va paa "gare voiture" rundt klokka 10. Da sa en bil at den va klar til aa dra, ae va siste passasjer. Ae trengte bare aa kjoep billett, saa skulle vi dra. Ae kjoepte billetten, og fikk beskjed om aa sett mae ned aa vent litt. Sjaafoeren skulle paa markedet. Han kom tilbake 4 tima seinere. Da starta han bilen og sa "Ok, let's go", saa stoppa han den og gikk ut av bilen og sa "Wait, now is prayer time". En bleik nordnorsk langefinger kom ut vinduet. Han beklaga sae og sa at passasjeran ville be, og haapa ae forsto. Ae saa rundt paa di andre, og sa at det va greit. Ae og alle passasjeran venta mens han bedde. Ae tenkte for mae sjoel at ae haapa han bedde ekstra godt den dagen, med tanke paa kordan han behandla kundan sine. Etter aa ha kjoert en time med en del stopp pga sjaafoeren maatte fiks paa bilen og handle ting, fikk en Nigerianer som satt forran mae problema i ei militaersperring. Di holdte han der i 1,5 time, foer han kom tilbake og sa at han maatte bli der ettersom han ikke hadde raad til aa betal dem (plukka opp dette med den lille fransken ae forstaar). Di krevde rundt 50 kr av han. Han hadde bare 10 kr. Julenissen kom tidlig i aar, og vi dro videre. Etter en god time videre ned veien hadde vi stoppa et par ganga kor sjaafoeren maatte fyll paa vann i motoren, som va helt kokt, svikta bilen. Vi maatte vent paa at di skulle send en ny fra Conakry. Da den nye bilen kom fram, va klokka 10 paa kvelden. Den nye sjaafoeren foreslo aa snu og dra tilbake til Conakry for natta. Ae og Nigerianern sa at det ikke va snakk om. Vi kjoerte til grensa og sov i bilen der. Morran etter bar det videre. Grensesoldatan paa Guinea-sida proevde aa faa lurt til sae noe penga, uten suksess (ironisk nok med et skilt paa Sierra Leone-sida i bakgrunnen kor det sto "Corruption Hinders Development"). Paa Sierra Leone-sida va soldatan mye kulere. Likevel va det noen som proevde sae. Etter ae va registrert ble ae tatt inn i et 'Male Searching Room'. Samtalen med di tre soldatan der gikk noe saann her:
Soldat: So.. Mr Eliassen Erik? From Norway?
Erik: Yeah..
Soldat: This is the male searching room.
Erik: Yup.
Soldat: So here we can look for things that are in interest for the police.
Erik: No problem.
Soldat: So.. What you can do for us?
Erik: Nothing.
Soldat: Nothing? Thats okay. Have a nice day.

Det va sykt godt aa kom til en land kor alle kunne engelsk, selv om engelsken her e ganske vanskelig aa forstaa. Ae kom frem i Freetown i 4-tida. Rundt 24 tima seinere enn planlagt (et lite oeyeblikk maa ae innroem at ae kanskje skjoente motivet til han Moland og han French). Freetown e kul. Bra vibe. Byen brer sae fra havet og opp og ned fjellan her. Ganske spesielt. Fikk ordna mae visum til Liberia i dag. Konsulen va ikke der, men en fyr som jobba der dro sammen med mae hjem til han, saa ordna di det der. Religion staar tydelig sterkt her. Baade musliman og di kristne fronta veldig religionen sin, og det e et hav av misjonaera her. Ellers e ogsaa tilstedevaerelsen til humanitaere organisasjona veldig tydelig. Ting virka veldig som om di begynn aa kom paa stell faktisk. Vel, spesielt etter ae kommer fra Guinea og Guinea-Bissau kanskje.

Har truffet en fyr her som har en kontakt i Kenema, som e neste byen ae skal til her. Han kan visstnok fiks mae en fyr som kan ta mae med til ei diamantgruve. Blir spennanes aa se om det gaar sae til.

Guinea-Bissau

Kafountin va fantastisk! Som en rolig liten fiskelandsby skulle man kanskje tru at den va noe saann som der ae va i Gambia, men det va det ikke. Der ae i Gambia ble stoppa av anna hver person fordi di ville tjen penga paa mae, ble ae i Kafountin stoppa av anna hver person fordi di ville vaer kompis. Trivelige folk.


Noen dama som solgte fisk paa stranda


Fesk


Noen som dreiv og bygde baata

Ae ble kjent med en bifall som hete Tzall, og han inviterte mae hjem til han paa en kopp te. Han snakka en del om Gud og andre greier. Han bodde ilamme en anna fyr som va veldig opptatt av at ting va original. Han hadde en del originale greier. Originale afrikanske instrumenta osv. Han Tzall meinte at Gud hadde snakka til mae. Han synes det va helt sykt at ae hadde vaert i Toubasam. Det va ikke akkurat noe turistdestinasjon, men en veldig hellig plass. Vi kom til aa snakk om Bissau, og han hadde venna der som han gjerne ville se, men han hadde ikke raad til aa dra. Ae inviterte han til aa bli med mae, ettersom det ikke kosta mae noe spesielt ekstra uansett. Ae maa betal for dobbeltrom overalt, og transport og mat e veldig billig.


Tzall


Originalen med en original 80 aar gammel afrikansk trefigur han fikk av faren

Kl 6 neste morra dro vi av gaarde. En 1 timers tur fra Kafountin til Ziguinchor tok 4 tima, og det va mye kjefting. Fra Ziguinchor tok det kanskje 4 tima videre til Bissau. Det e paa slutten av regntida her, og det e helt sykt kor frodig det e. Det e det groenneste landet ae har sett. Da vi kom til Bissau gikk vi gjennom et marked paa vei ned til kaia. Det va ganske folksomt, men plutselig merka ae at noen som kom imot mae gikk litt for tett i forhold til kor mange folk det va. Ae sensa ka som va opplegget og holdte for lomman mine, da di passerte gikk di i clinsj helt inntil mae og han ene proevde aa stikk haanda ned i lomma mi uten suksess. Ae ropte "Hey!" og han sprang for livet over veien. 30-40 lokale sprang etter han, og en av dem slo han i munnen og dytta han i en bil, men saa kom han sae unna. Ae ble applaudert, takka for mae, og gikk videre. Kompisen til han Tzall bor paa hovedoeya av Bijagos oeyan utafor Bissau, som e sykt fin. Vi skulle dit, men da vi kom frem va det ingen baata som gikk. Heldigvis traff vi ei polsk og ei portugisisk dame paa kaia som va der og jobba som frivillige for en NGO. Di jobba egentlig i en liten landsby, men hadde kontor i Bissau kor di va av og til for aa fiks ting. Bra timing. Di hadde to ledige senger paa kontoret, og vi fikk bo der gratis. Di fiksa middag til oss og fortalte om prosjektet deres.

Neste dag bar det av gaarde til Bubaque (Bijagos oeya). Vi tok ferge dit og kom fram paa kveldinga. Det ble tidlig kveld. Og etter ae hadde lagt mae kom ei antageligvis prostituert (eller bare veldig ivrig) jente inn paa rommet mitt mens han Tzall va i dusjen. Ae sa at det va ikke snakk om, og kasta ho ut. Han Tzall bare flira av at ae va sjokkert.

Neste dag flytta til et anna billigere sted han Tzall fikk ordna. En kompis av han originalen han bodde med dreiv det, saa vi fikk bo der veldig billig. Det va litt unna "sentrum", saa da slapp ae nok ogsaa at ho der jenta kom tilbake. Plassen va veldig fin litt hoeyere opp paa oeya, med utsikt over til ei anna oey. Vi handla noe fisk paa markedet, og ei dame stekte oss lunsj og middag der vi bodde. Deretter bar det til stranda. Ae la mae under et tre og slappa av, og ei lokal jente kom med fisk og fanta til mae. Oeyvaeringa e ikke saa vaerst...


Tzall paa stranda

I vannet traff ae et par portugisera som jobba med aa tren opp snuten i Bissau. Di va der bare den helga for aa slapp av litt. Di va veldig trivelig (til tross for at di va snut), og fortalte mae en god del om kulturen der. Det va mye ae ikke visste. Di meinte at ho jenta fra kvelden foer ikke va prostituert f.eks. Det e bare ikke saa mye anna aa gjoer paa oeya... Gjennomsnittlig levealder e rundt 40 aar, og jenta debuter seksuelt rundt 10-aarsalderen som regel. En av portugiseran underviste i lov, og skulle laer snutestudentan om at det ikke va bra aa ha seksuelt samvaer med mindreaaringe. Di ble urolig, og 80 prosent av klassen innroemte aa ha hatt sex med jenta i 9-11 aarsalderen. Syke greier... Vi sjekka ut diskoen paa oeya ilamme dem seinere paa kvelden, og det va god stemning! Ho jenta fra kvelden foer va der, men ae holdte avstand. Han Tzall hooka opp med ei frodig lokal dame som va soestra til en han va blitt kompis med, og va fornoeyd med det.

Etter ei herlig helg ute paa oeya, bar det tilbake paa soendag. Paa baaten tilbake traff ae ei spansk jente som jobba for en NGO i Senegal med kvinners rettigheta. Ho fortalte mae masse sinnsyke greier ae ikke kunne forestilt mae engang, og det e ikke tvil om at det e masse ae aldri kommer til aa faa vite om plassan ae reis paa her. Vi snakka omskjaeringa, sinnsyke rituala og andre greier. Ae traff ho og et par av snutan seinere paa kvelden i Bissau, og di visste mae utelivet der. Sykt kult. Man faar ikke reint lite oppmerksomhet, men all e positiv saa det e greit. Snuten kom selvfoelgelig gratis inn overalt, og di va ikke tilbakeholden paa aa spander oel. Ae trur ae blir noen daga her i Bissau. Folk e veldig bra her, og onsdag e det visst helt raatt paa byen her, saa ae skal sjekk det ut med portugiseran om ae e her enda da.

Han Tzall dro til Senegal igjen i dag tidlig. I dag va ae og saa paa det gamle stortinget som ble bomba under borgerkrigen her. Det sto aapent, saa ae bare troedde inn og saa mae rundt inne. Det va nok ikke saa fint nu som det en gang va. Politikera e bytta ut med flaggermus, og det ser.. Vel.. Bomba ut.


Fra utsida


Inne

Gambia

Mandagen i Banjul va stor suksess. Paa en dag rakk ae aa bli 1200 kr fattigere, og tre visum rikere. Ae va og sporte paa baade Guinea-Bissau og Guinea-Conakry ambassadan om situasjonen i Guinea-Conakry. De sa begge at det va under kontroll og ingenting aa bekymre sae for. "Internal problem". Ae tar spesielt det Guinea-Conakry-ambassaden sa med ei klype salt. Det va litt av et sted. Shabby lokale med et bilde av han Camara (militaerdiktatoren som kom til makta desember i fjor) ifoert militaeruniform med en slags glorie rundt sae som hang skeivt paa veggen. Ambassadoeren fant ikke visumsoeknadan, han trudde kanskje di va fri. Det va ikke noe problem. Va bare aa betal og vaer fornoeyd.

Plassen ae bodde paa va eid av en gammel egyptisk mann. Det va litt av en karakter. Han hadde reist i over 100 land. Han meinte at folk i Gambia ikke hadde arbeidslyst og bare venta paa at en kviting skulle kom aa gift sae med dem. Han ansatte bare folk fra Sierra Leone og Senegal (eller andre land). Faktisk saa va det en fiskelandsby ae bodde i, men alle fiskeran va fra Senegal. Spesialopplegg. Folk i omraadet va rimelig slitsom. Di klaerne du sendte til fattige barn i Afrika den gangen, de kom nok hit. Folk gaar i Bjoern Borg og reklameskjorta for skandinaviske forsikringsselskap osv. Norske bila og svenske bussa kjoer paa veian. Ja i turistomraadan e det til og med lokale som snakka svensk ("tjenare!"). Det va bare aa kom sae unna. Med en gang man kom sae unna kysten va folk mye kulere, og ville bli venna uten baktanka.


Utsikta fra hostellet paa ettermiddagen

Nu e ae i Kafountin i Casamance-regionen i Senegal. Det kosta 14 kr aa ta en minibuss hit. Veien hit likna paa ei trail-bane. 1 min etter vi forlot Gambia kjente ae ei lukt av ugress. Ae trudde foerst det va noen som utnytta at vi va i "no mans land", og fyra sae en. Det va det ikke. Utafor bussen paa begge sidan va vi i en klinsj med 2 meter hoeye marijuana-planta (or so I thought), bare avbrutt av et lite hus her og der av og til. "Det maa vaer her Oraklet i Delfi anno 2009 bor" og "En saann tur hadde nok kosta mer enn 14 kr i Norge", tenkte ae. Plantan slutta ikke aa voks langs veikanten foer vi va i Kafountin 2 tima seinere. Det va bare vanlig ugress.

Her i Kafountin bor ae paa en sykt chill plass paa stranda. Det e ingen andre vestlige her paa denne tida av aaret, saa det e bare ae og di som jobba der som e der. Stroemmen e ogsaa kobla fra, saa det gaar i stearinlys. Di som jobba der har ei gruppe som spilla afrikansk musikk og dosa paa med djembe-spilling paa kveldan.

Ae traff akkurat et Italiensk/Guineansk par. Di skulle til Guinea i neste uke, og ae kunne dra med dem. Mannen fra Guinea mente det va null problem aa reis gjennom der nu, det eneste va at man maatte regn med aa bestikk soldata med et par oel nu og da. Vi avtalte at ae skulle ring dem naar ae va i Guinea-Bissau (drar dit i morra), saa kunne di plukk mae opp der naar di kjoerte nedover. Perfekt!

Nu e det tilbake til hengekoeya! Haapa daaker har det bra.
-E

Toubasam

Ae bestemte mae for aa dra med han villingen til den villing-plassen. Det ble litt mer chilling i Saly. Ae traff en fyr fra Kamerun som va stuck der, og sleit med aa kom sae noen plass. Han va fotballspiller paa junior-landslaget i Kamerun, og manageren hannes skulle hjelp han aa kom sae til Italia ved hjelp av et fransk pass som tilhoerte en anna fyr. Det gikk visst ikke saa bra. Han hadde ikke penga til aa kom sae hjem heller. Dette va delvis fordi han hadde sendt 4000 kr til en kjenning i USA som skulle hjelp han med sine "kontakta" i The Green Card Lottery. For nu jobba han som vakt paa et hotell der.

Ae og han Lamin dro nordover paa torsdagen. Foerst tok vi en "sept place", ei stasjonsvogn med sju seta (vi va 9) nordover til Kaolack, kor vi bytta til en ny en til Touba. Touba va et slags religioest hoeysete i Senegal, og det va ikke lov aa drikk alkohol eller roeyk tobakk der. Han Lamin tok sae en snip. Vi gikk til en kaak kor et slags brorskap holdt til. Der traff ae en fyr som het Suleiman Gaie. Kona hannes hadde foedt en soenn dagen foer, saa han va stoka. Nu skulle han aa treff maraen i Toubasam (den religioese lederen deres). Det visste sae at den greia vi skulle paa va et aarlig treff for bifalls.

Vi satt oss paa taket paa en liten lastebil fullpakka med negressa og kids som skulle til Toubasam. Vi kjoerte et par tima utover i bushen paa veia som bare va to streka laus sand i gresset. Vi kjoerte forbi masse smaa plassa med straahytta. I en liten landsby peika en fyr med mobilladern sin surra rundt hodet kordan vei vi skulle videre. En halvtime seinere kom vi til et najs lite sted kor di hadde kyr og geiter og et par straahytta. Foerr et kult sted tenkte ae. Der skulle ae og han Lamin av, der skulle vi bo. Lastebilen kjoerte videre, og vi traff di andre folkan der. Di va sykt hyggelig, men bare et par av dem kunne litt engelsk. En gutt som dreiv gaardsbruket, om man kan kall det det, kom med en bolle med mat til oss. Vi spiste med hendern. Ae grisa. Ae fikk ei skjei. Etterpaa ble det servert fersk raa ku-melk. Det funka bedre enn activia. Litt seinere paa kvelden gikk vi bort til landsbyen kor maraen holdt til, rundt 20 min unna. Den va en del stoerre, men de holdte stilen med straahytta. Vi gikk tok av oss paa foettern og gikk inn der maraen holdt til. Han satt med noen folk rundt han. Det saa ut som om di bare chilla. Han Lamin sa "Here, take this and do like me". Han ga mae 1000 CFA og kroeyp paa alle fire bort til maraen og hilsa paa han med seddelen i haanda. Han tok haanda til maraen og la den mot panna si. Ae gjorde det samme etterpaa. Vi gikk til sides. "Ok, let's go?", sa han. "That's all, you're not gonna talk to him?" sa ae. "I just hello him, and he say Sokho, which is my last name, so he knows who I am. There are too many people here now to talk to the mara". Vi gikk tilbake til vaart lille sted, og ae tok kveld.


Der vi bodde

Fredagen gikk formiddagen bort til avslapping. Det va for varmt til aa forlat skyggen. Karan satt og prata og drakk raa kumelk og roeyka marijuana. De fleste snakka bare wolof, saa ae leste bare i Afrika-boka mi. Utpaa ettermiddagen troedde vi bortover. Vi satt oss ned under et tre med han Suleiman Gaie. Det va hilsing og hilsing og hilsing i et par tima. Hilsing e viktig her. Man hilsa paa alle. Det gjoer di her ved aa ta dem i haanda, legg haanda deres mot panna di, og di gjoer det samme. Minst en gang, men gjerne flere ganga. Etterpaa beveg man si egen haand mot hjertet eller mot panna. Noen folk med noe belta rundt brystet kom forbi. Ae hilsa. Han Suleiman flira og sa "Ah, Erik, Erik... Those are the Soldiers of God". Han flira litt til. Litt utpaa kveldinga va det paa tide aa gaa og "hello the mara". Vi gikk ei gruppe paa kanskje 100 stk bortover til maraen, mens di syngte det samme som han Lamin hadde syngt under treet i Saly tidligere. Da vi kom dit, satt ae mae ned og saa paa. Di gikk rundt i ring i en time og ropte det her. To dama satt og vifta kald luft paa maraen. Deretter kroeyp di en etter en fram til han og hilsa.


Maraen

Vi gikk tilbake til teltet og kula han litt. Etter ei stund kom The Soldiers of God synganes. Di skulle aa "hello the mara". Vi dro bortover for aa se paa. Di gikk ikke i ring, men satt sae ned foran han og syngte vers fra koranen paa arabisk. En fyr med ei rifle fyrte av et skudd en gang i blant. Etterpaa va det mat. Nu va ae en del bedre paa det aa spis med hendern. Di andre folkan va sykt trivelig, og va veldig ivrig paa at ae skulle spis. I 1-tida skulle di begynn aa be. Ae fant mae ei matte aa legg mae paa 50 meter unna kor di skulle be. De ropa "lairalihlahlallah"-greiern sinnsykt hoeyt, sinnsykt lenge. Ae vaakna mange ganga i loepet av natta og tenkte paa kor sykt hele greia va. 50 meter bortafor gikk di i ring og ropa for full hals. I 6-7 tia sto ae opp og satt mae ved siden av dem og saa paa. Di dreiv paa et par tima til. Naar det va ferdig va folk veldig fornoeyd og veldig stolt. Det e merkelig kor mye oppmerksomhet man faar som ene kvite i en landsby med rundt tusen negra. Det e mer merkelig kor fort man blir vant til det. Di takka for at ae kom, og ae kom mae av gaarde. Ae dro soerover mot Gambia.


Lamin 7 tima inn i seremonien


Villingan

Det tok si tid, men til slutt kom ae mae dit. Ae rakk akkurat ikke siste ferga fra Barra til Banjul (hovedstaden til Gambia). Ae fikk overnatt hos en fyr som bodde i ghettoen ved siden av. Hadde ho NazlI sett kordan ae bodde der, hadde ho nok syntes det va et palass ae vurderte aa ta inn paa i Istanbul. Ae fikk ei boette vann og han visste mae kor ae kunne dusj. Det lukta helt jaevlig der. Etterpaa dro vi og saa paa et par av klubban som va rett ved siden av kor di spilla masse bra reggae og dancehall. Det va god stemning, men ae va alt for sliten til aa beveg mae noe til tross for at det rykka heftig i dansefoten. Ae tok kveld ganske tidlig. Morran etter visste han fyren mae kor toalettet va. Det va samme plass som dusjen va. So that's what that smell was... Nu e ae i Bakao i Gambia og har tatt inn paa et fancy sted med innlagt vann og vestlig toalett. Sykt nice. Skal fiks litt visuma her foer ae drar videre soerover. Det har skjedd en del sketchy greier i Conakry (Guinea) di siste dagan, saa ae maa finn ut kordan ae kan kom mae til Sierra Leone uten aa dra til Conakry.