ATLANTERN!

Whoa! Lenge sia noe har vært posta her nu. Beklager. Har selvfølgelig vært uten nett hele kryssinga, og på Barbados va det litt knapt med tid.



Vi starta endelig 18. desember, etter mye styr. På Kapp Verde hadde vi fått tatt av roret, da det va noe ulyda i rattet. Det visste sæ at det ikke va farlig, men di kunne ikke gjør noe med det heller. Noen folk fra Nederland vi hadde plana om å seil samtidig med fra Kapp Verde hadde dratt i retning Surinam allerede fem daga før oss. Vi kom oss ikke av gårde samtidig som dem, og ble etterpå sittanes værfast på Kapp Verde da det ikke va noe vind på nesten ei uke. Kapteinen vårres hadde etter å ha truffet disse bestemt sæ for at vi også skulle seil til Surinam, da det va kortere enn til Barbados. Etter di va dratt traff vi et gammel svenskt par som skulle seil til Tobago (som i Trinidad & Tobago). Plutselig va det interessant.

Kl 06 leverte æ fra mæ adgangskortet til marinaen, og vi va av gårde. Etter omtrent en halv time fant vi ut at hoved-GPSn ikke funka. Vi va veldig lite gira på å snu, og med to ekstra fant vi ut at vi skulle fortsett. Ulempa va at ingen av di to andre va kompatibel med kartsystemet vårres, så vi måtte bruk gode gammeldagse papirkart for å finn ut kor vi va (noe vi gjorde i tillegg uansett). Dagen før avreise kjente æ mæ ganske kokt, og denne dagen va ikke noe bedre. Febern va etablert, men dagen gikk greit.

Natteskiftan vårres va 21-00, 00-03, 03-06 og 06-09. Heldige mæ hadde 21-00 skiftet, noe som også betydde at æ hadde 06-09 skiftet. Vi fant seinere ut at det va det definitivt verste skiftet, da man ikke kan sov verken før eller etter. Man kan i teorien sov etter, men det va sykt vanskelig etter å ha vært våken under soloppgang, og det va en regel at man ikke kunne sov til lengre enn 12. Det etterlot seks tima med søvn. Vel, minus den tia man bruka på å sjekk at alt e i orden på båten etter skiftet, kom sæ i seng, sovn + den tia man bruka på å gjør sæ klar til neste skift. I realiteten, ikke mye søvn. Æ va helt kokt dagen etter. Febern varte tre-fire daga til.



Hver ettermiddag ringte vi svenskan med satelitt-telefon og rapporterte om status, da di va bare en dag forran oss. Det ble mer og mer tydelig at Trinidad begynte å bli en mer sannsynlig destinasjon. Vindstyrken di første dagan va veldig lav, og den døde etter noen få daga nesten helt ut. Vi fikk hør fra vårres mann på land at det va på vei en del store bølga fra en storm på Madeira. Dette i kombinasjon med null vind ville vært helt jævlig, men heldigvis va det meldt 10 knop vind. Det skulle vær nok til å kunne ha kontroll på skuta. Vinden tok sæ etterhvert opp, og bølgan va ikke så stor som di hørtes ut som di skulle vær. Vi seila wing-on-wing som det hete, noe som betydde at vi hadde hovedseilet oppe, og frontseilet tvinga ut på motsatt side ved hjelp av ei stang. På VHF-radioen va det i begynnelsen av turen litt mer arabisk spam, men etterhvert forsvant den og kun en og anna seilbåt en sjelden gang va innen rekkevidde.



Vi slengte ut snøret. Fisk skulle stå på menyen. Fersk tunfisk. Di hadde fortalt mæ tidligere om når di fikk en tunfisk utaførr Israel. Kor sykt godt det va, og kor sykt lite peiling di hadde på fisking da. Di hadde ikke hatt peiling på ka di skulle gjør og hadde gått til angrep på den stakkars fisken med kniv alle andre plassa en der di burde gjør det. "Koffer slo dåkker den bare ikke bevistlaus og kutta av strupen på den?", sporte æ. Nei, nu va di mye bedre og visste ka di skulle gjør. Di hadde hørt at å hell alkohol i gjellan på den skulle drep den nesten momentant. Okei. Allerede første dagen med fisking beit en svær tunfisk på. Han Trenton dro han inn, alt for tregt, og da et kraftig hopp fra fisken reiv av snøret. Nedtur. Tilbake til lesing. Det ble mye tid til lesing. Æ leste Into The Wild. Neste dag prøvde vi igjen. En ny svær deilig tunfisk beit på, denne gangen fikk vi den dratt inn helt til båten. Æ sprang og henta ei metallsveiv til å slå han bevistlaus med, og hadde kniven klar. Han Trenton dro den ikke helt oppi båten, men holdte den i vannet rett nedaførr båten. Han Andrew sto livredd og helte gresk brandy på den stakkars fisken. Den ble slappere, så mista vi den og. Kroken datt av sluken. Fisken kom ikke til å klar sæ. Kapteinen sa at det føltes som når han fyren i Into The Wild skjøt en elg, og ikke greide å kurer (?) kjøttet, men va glad for at det iallfall va god underholdning for hannes norske venn. Di fikk tyn.





Vi fikk til stadighet uinviterte gjesta på båten vårres, i form av flygefisk. Æ måtte nu tenk på kor lite di måtte skjønn når di ana fred og ingen fare der di fær og hoppa midt i Atlanteren, og plutselig ligg di å sprella inni cockpiten på en seilbåt. Delfina og pilothvala følgte etter oss i timesvis. Vi fiska mer, men di eneste slukan vi hadde igjen va noen små blekksprutliknanes sluka. Det eneste vi greide å få med di va en type fisk med gullfarge, som rant av når man tok på den og etterlot den med ei sølvfarge. Di va ikke av veldig imponeranes størrelse, og da vi aldri hadde sett den før risikerte vi ikke å spis den.



Da det va lite vind heiste vi opp et svært front-seil kalt Ginnaker. Det strekk sæ ut på ei side av fronten og gir veldig bra fart selv når det e dårlig vind. Vi ble forelska i det seilet etterhvert, da det kunne seil helt smooth under tilstanda kor hovedseilet + frontseilet vugga båten noe helt ekstremt. Noen daga med ekstrem vugging ble man nesten litt suicidal, og ville bare at turen skulle vær over. Salt va også noe man ble lei av. Salt overalt. Salt i trynet, salt på klærne, salt på ting. Vi måtte konserver ferskvann, så vi dusja hver 3.-4. dag med ei litersflaske med vann. Det va faktisk nok, men det va ikke så deilig å legg sæ i salte laken etterpå. Masse salt. Toalettet va ei anna historie. Det va noe feil med toalettet bake i båten som gjorde at vi måtte pump ekstra mye (man må pump alt som går i toalettet ut manuelt på seilbåta). Etter man va ferdig med sitt tok det gjerne 20 min med pumping før man virkelig kunne si sæ ferdig. "You really get intimate with your own shit while sailing", på mer enn én måte, fant vi ut.





Etterhvert som jula kom, kom savnet. Savnet av familien og vennan (Vennan? Yeah right. Æ hadde det dritkult her på havet mens dåkker va stuck i Bodø!). På julaften fikk æ ring hjem fra satelitt-telefonen, og æ lovte å vær hjemme neste jul. Den planen hadde æ jo absolutt for denne jula, men kunne jo ikke si nei til en tur som den her. Vi snakka på VHF med andre seilbåta som ikke va så veldig langt unna. Den ene båten hadde pynta bommen med julepynt, og hadde julenisse på båten til ungan. Syke greier.

Æ fikk tidlig et ganske anstrengt forhold til kapteinen. Han hadde vært sykt trivelig når vi først ble kjent, men med en gang æ va på båten va plutselig alt helt annerledes. Det va veldig enveis kor mye hensyn som ble tatt til støy og diverse anna.



1. juledag va det sabbat. Kapteinen, som e jødisk, ville feir dette og han Trenton baka brød. Han Andrew (kapteinen) slengte en klut på hodet, og forklarte at det va for å symboliser avstanden fra Gud. Så bedde han for brødet. I mangel av vin, bedde han to ganga for det. Deretter va han stum helt til vi spiste.



Resten av jula gikk rolig for sæ. Vi ble mer og mer vant til livet på båten, og det gikk lettere og lettere. Det kom noen litt større bølga, og litt ekstra vind. Båten bevegde sæ mye raskere, og det ble også litt mer slitsomt å seil. Det varte heldigvis ikke så lenge, og etter ei lita stund va vi tilbake på den deilige ginnakeren. Æ og han Trenton ble veldig gode venna, og det va bra at han va der. Det gjorde det veldig mye lettere sosialt. Nyttårsaften sto æ faktisk opp mens æ ikke va på skift, for å feir det nye året med alkoholfri sprudlevin (alkohol va heldigvis ikke lov på båten under kryssinga). Vi ropa ut godt nytt år til alle som måtte befinn sæ i nærheten, men det va lite respons å få. Det va litt ekstra spam på VHF denne dagen, med nyttårshilsninga, og vi ble overraska over kor langt unna vi kunne plukk opp signal.

Vi fikk oppdateringa fra vårres mann på land, og han va veldig skeptisk til at vi skulle seil til Tobago. Noen pirata hadde visst rana en seilbåt. Kapteinen endte opp med å bestem at vi skulle dra til Barbados, så vi endte opp med å dra dit vi opprinnelig skulle dra.

Så gjorde vi kanskje noe av det dummeste vi kunne gjør. På en rolig dag bestemte vi oss for å prøv å svøm rundt båten. Vi tok ned seilan, og slengte ut et tau bak båten. Han Trenton va på båten klar til å kast ut ei line, en redningsvest, ei redningsbøyle og å slå på motoren og kjør rundt for å hent oss. Æ va først uti og svømte framover. Det tok mæ ganske lang tid å kom mæ helt fram til fronten, og når æ så kordan båten vugga opp og ned fant æ ut at det va en ekstremt dårlig idé å prøv å svøm rundt den. Vi avbrøyt det prosjektet, og svømte tilbake til lina. Vi va likevel godt fornøyd med å ha vært uti. Under ser du mæ og atlanterhavssveisen min ta oss en svømmetur.



Noen daga seinere fikk æ mæ litt mer action da æ skulle opp i masta for å sjekk ut tilstandan. Det så bra ut, men båten vugga sykt mye fram og tilbake der oppe! Det ble en del blåflekka og skrubbsår etter å ha prøvd å hold sæ fast til stanga. Det va helt sykt å vær der og æ kunne se milevis. Det va likevel ikke så mye mer å se enn det det va å se på bakkenivå, bare mer av det samme (surprise!). Kult va det likevel!





Dagen etter fant vi en liten blekksprut i cockpiten på båten. Æ visste ikke at di hoppa ut av vannet, men den lå nu der.





Så nærma dagen sæ. Barbados va bare et par hundre nautiske mil unna. Vinden ble sterkere, men vi måtte gjør seilan mindre for å ikke ankom midt på natta. Vugginga va helt ekstrem. Det e snakk om at man vugga så mye at man nesten ikke grei å tenk, men så plutselig va vi der. Det va ingen ledige plassa i marinaen, kor det bare lå båta over 100 fot, og vi måtte legg oss ute på et klargjort anker. Vi fant fort ut at påhengsmotoren til gummibåten vårres, som vi fikk fiksa på Kapp Verde ikke va i orden likevel. Det førte til at vi måtte ro, noe som absolutt ikke alltid lot sæ gjør med kombinasjonen av kor elendig den båten va lagt til rette for roing og strømmen i vannet. På land hadde vi tilgang til en yacht-klubb med deilige dusja, toaletta kor du kan skjøll ned dopapir og bare kan trykk på en knapp så e det over. Livet va bra.





Folk på Barbados va sykt trivelig, og det va spesielt rart etter å ha vært i Afrika kor hjelpsom folk kunne vær uten å forvent noenting tilbake. En fyr sporte mæ og han Trenton om vi ville kjøp marijuana, vi sa nei. Da sporte han oss ka vi leita etter og brukte i stedet 10 min på å hjelp oss å finn en plass med trådløst nett sånn at æ kunne ring hjem.





Vi fikk en mail fra det nederlandske paret vi hadde truffet i Kapp Verde. Deres seiltur hadde ikke gått like bra som vårres. 200 nautiske mil før di va i land i Surinam datt roret av (!!). Di prøvde alt mulig for å få kontroll på båten. Etterhvert kom di i kontakt med et tankskip som lagde et nytt ror til dem. Det varte ikke lenge, og di ble tatt om bord på tankskipet og forlot båten. Fra land fikk di leid en fiskebåt med en fyr som aldri hadde vært på båt før som kaptein, og fikk henta tilbake båten. Sykt! Di så faktisk roret vårres også da det lå på kaia mens vi fikk det sjekka.. Det visste sæ etterhvert at han Trenton va sykt lei av kapteinen. Han hadde seila med han et halvt år nu, så det skjønna æ godt. Han hadde bestemt sæ for å fly hjem, og bli der. Æ fant ut at det kom til å bli vanskelig uten han der, og at æ egentlig ikke va så interessert i di øyan vi skulle seil i Karibien. Greia med Barbados va at alle snakka om at vi måtte nyt ferien vårres. Og det va akkurat det Barbados føltes som, en ferie. Æ så ikke helt at di andre øyan kom til å vær så annerledes, så æ booka billetta til Guatemala. Di andre to fløy til USA (kapteinen skulle besøk familien før han dro videre), og æ hengte ut med en fyr fra Israel som skulle seil videre med kapteinen. Vi dro ut og sjekka ut en ganske hardcore dancehall-klubb i Bridgetown. Det gikk i hard dancehall, marijuana, hennesey og dutty dansing. Lokale flira dagen etterpå når di hørte kor vi hadde vært. "360? Haha! They don't play no Bob Marley in there!".

Nu har æ kommet mæ til Guatemala, og det e sykt kult her. E i en by som heter Antigua nu, og har ordna mæ en privat spansklærer for ei uke framover. Det e mye barta ute og går, og folk har sykt kul stil. Skal reis i Mellom-Amerika i 5 uka, så blir det hjem til Bodø!

Vil til slutt si at selv om det kanskje i den her posten e mye syting, så e seiling kult! Det blir bare slitsomt til tider når man e tre stykk som opphold sæ på et veldig begrensa område, med forskjellige ranka og lite søvn. Det e absolutt en opplevelse æ ikke ville vært foruten. Kapteinen har også beklagd oppførseln sin disse 3 ukan, og skrøte mæ opp i skyan for kordan æ takla det, men meinte det va sånn han måtte styr båten sin.