lørdag 16. januar 2010

ATLANTERN!

Whoa! Lenge sia noe har vært posta her nu. Beklager. Har selvfølgelig vært uten nett hele kryssinga, og på Barbados va det litt knapt med tid.



Vi starta endelig 18. desember, etter mye styr. På Kapp Verde hadde vi fått tatt av roret, da det va noe ulyda i rattet. Det visste sæ at det ikke va farlig, men di kunne ikke gjør noe med det heller. Noen folk fra Nederland vi hadde plana om å seil samtidig med fra Kapp Verde hadde dratt i retning Surinam allerede fem daga før oss. Vi kom oss ikke av gårde samtidig som dem, og ble etterpå sittanes værfast på Kapp Verde da det ikke va noe vind på nesten ei uke. Kapteinen vårres hadde etter å ha truffet disse bestemt sæ for at vi også skulle seil til Surinam, da det va kortere enn til Barbados. Etter di va dratt traff vi et gammel svenskt par som skulle seil til Tobago (som i Trinidad & Tobago). Plutselig va det interessant.

Kl 06 leverte æ fra mæ adgangskortet til marinaen, og vi va av gårde. Etter omtrent en halv time fant vi ut at hoved-GPSn ikke funka. Vi va veldig lite gira på å snu, og med to ekstra fant vi ut at vi skulle fortsett. Ulempa va at ingen av di to andre va kompatibel med kartsystemet vårres, så vi måtte bruk gode gammeldagse papirkart for å finn ut kor vi va (noe vi gjorde i tillegg uansett). Dagen før avreise kjente æ mæ ganske kokt, og denne dagen va ikke noe bedre. Febern va etablert, men dagen gikk greit.

Natteskiftan vårres va 21-00, 00-03, 03-06 og 06-09. Heldige mæ hadde 21-00 skiftet, noe som også betydde at æ hadde 06-09 skiftet. Vi fant seinere ut at det va det definitivt verste skiftet, da man ikke kan sov verken før eller etter. Man kan i teorien sov etter, men det va sykt vanskelig etter å ha vært våken under soloppgang, og det va en regel at man ikke kunne sov til lengre enn 12. Det etterlot seks tima med søvn. Vel, minus den tia man bruka på å sjekk at alt e i orden på båten etter skiftet, kom sæ i seng, sovn + den tia man bruka på å gjør sæ klar til neste skift. I realiteten, ikke mye søvn. Æ va helt kokt dagen etter. Febern varte tre-fire daga til.



Hver ettermiddag ringte vi svenskan med satelitt-telefon og rapporterte om status, da di va bare en dag forran oss. Det ble mer og mer tydelig at Trinidad begynte å bli en mer sannsynlig destinasjon. Vindstyrken di første dagan va veldig lav, og den døde etter noen få daga nesten helt ut. Vi fikk hør fra vårres mann på land at det va på vei en del store bølga fra en storm på Madeira. Dette i kombinasjon med null vind ville vært helt jævlig, men heldigvis va det meldt 10 knop vind. Det skulle vær nok til å kunne ha kontroll på skuta. Vinden tok sæ etterhvert opp, og bølgan va ikke så stor som di hørtes ut som di skulle vær. Vi seila wing-on-wing som det hete, noe som betydde at vi hadde hovedseilet oppe, og frontseilet tvinga ut på motsatt side ved hjelp av ei stang. På VHF-radioen va det i begynnelsen av turen litt mer arabisk spam, men etterhvert forsvant den og kun en og anna seilbåt en sjelden gang va innen rekkevidde.



Vi slengte ut snøret. Fisk skulle stå på menyen. Fersk tunfisk. Di hadde fortalt mæ tidligere om når di fikk en tunfisk utaførr Israel. Kor sykt godt det va, og kor sykt lite peiling di hadde på fisking da. Di hadde ikke hatt peiling på ka di skulle gjør og hadde gått til angrep på den stakkars fisken med kniv alle andre plassa en der di burde gjør det. "Koffer slo dåkker den bare ikke bevistlaus og kutta av strupen på den?", sporte æ. Nei, nu va di mye bedre og visste ka di skulle gjør. Di hadde hørt at å hell alkohol i gjellan på den skulle drep den nesten momentant. Okei. Allerede første dagen med fisking beit en svær tunfisk på. Han Trenton dro han inn, alt for tregt, og da et kraftig hopp fra fisken reiv av snøret. Nedtur. Tilbake til lesing. Det ble mye tid til lesing. Æ leste Into The Wild. Neste dag prøvde vi igjen. En ny svær deilig tunfisk beit på, denne gangen fikk vi den dratt inn helt til båten. Æ sprang og henta ei metallsveiv til å slå han bevistlaus med, og hadde kniven klar. Han Trenton dro den ikke helt oppi båten, men holdte den i vannet rett nedaførr båten. Han Andrew sto livredd og helte gresk brandy på den stakkars fisken. Den ble slappere, så mista vi den og. Kroken datt av sluken. Fisken kom ikke til å klar sæ. Kapteinen sa at det føltes som når han fyren i Into The Wild skjøt en elg, og ikke greide å kurer (?) kjøttet, men va glad for at det iallfall va god underholdning for hannes norske venn. Di fikk tyn.





Vi fikk til stadighet uinviterte gjesta på båten vårres, i form av flygefisk. Æ måtte nu tenk på kor lite di måtte skjønn når di ana fred og ingen fare der di fær og hoppa midt i Atlanteren, og plutselig ligg di å sprella inni cockpiten på en seilbåt. Delfina og pilothvala følgte etter oss i timesvis. Vi fiska mer, men di eneste slukan vi hadde igjen va noen små blekksprutliknanes sluka. Det eneste vi greide å få med di va en type fisk med gullfarge, som rant av når man tok på den og etterlot den med ei sølvfarge. Di va ikke av veldig imponeranes størrelse, og da vi aldri hadde sett den før risikerte vi ikke å spis den.



Da det va lite vind heiste vi opp et svært front-seil kalt Ginnaker. Det strekk sæ ut på ei side av fronten og gir veldig bra fart selv når det e dårlig vind. Vi ble forelska i det seilet etterhvert, da det kunne seil helt smooth under tilstanda kor hovedseilet + frontseilet vugga båten noe helt ekstremt. Noen daga med ekstrem vugging ble man nesten litt suicidal, og ville bare at turen skulle vær over. Salt va også noe man ble lei av. Salt overalt. Salt i trynet, salt på klærne, salt på ting. Vi måtte konserver ferskvann, så vi dusja hver 3.-4. dag med ei litersflaske med vann. Det va faktisk nok, men det va ikke så deilig å legg sæ i salte laken etterpå. Masse salt. Toalettet va ei anna historie. Det va noe feil med toalettet bake i båten som gjorde at vi måtte pump ekstra mye (man må pump alt som går i toalettet ut manuelt på seilbåta). Etter man va ferdig med sitt tok det gjerne 20 min med pumping før man virkelig kunne si sæ ferdig. "You really get intimate with your own shit while sailing", på mer enn én måte, fant vi ut.





Etterhvert som jula kom, kom savnet. Savnet av familien og vennan (Vennan? Yeah right. Æ hadde det dritkult her på havet mens dåkker va stuck i Bodø!). På julaften fikk æ ring hjem fra satelitt-telefonen, og æ lovte å vær hjemme neste jul. Den planen hadde æ jo absolutt for denne jula, men kunne jo ikke si nei til en tur som den her. Vi snakka på VHF med andre seilbåta som ikke va så veldig langt unna. Den ene båten hadde pynta bommen med julepynt, og hadde julenisse på båten til ungan. Syke greier.

Æ fikk tidlig et ganske anstrengt forhold til kapteinen. Han hadde vært sykt trivelig når vi først ble kjent, men med en gang æ va på båten va plutselig alt helt annerledes. Det va veldig enveis kor mye hensyn som ble tatt til støy og diverse anna.



1. juledag va det sabbat. Kapteinen, som e jødisk, ville feir dette og han Trenton baka brød. Han Andrew (kapteinen) slengte en klut på hodet, og forklarte at det va for å symboliser avstanden fra Gud. Så bedde han for brødet. I mangel av vin, bedde han to ganga for det. Deretter va han stum helt til vi spiste.



Resten av jula gikk rolig for sæ. Vi ble mer og mer vant til livet på båten, og det gikk lettere og lettere. Det kom noen litt større bølga, og litt ekstra vind. Båten bevegde sæ mye raskere, og det ble også litt mer slitsomt å seil. Det varte heldigvis ikke så lenge, og etter ei lita stund va vi tilbake på den deilige ginnakeren. Æ og han Trenton ble veldig gode venna, og det va bra at han va der. Det gjorde det veldig mye lettere sosialt. Nyttårsaften sto æ faktisk opp mens æ ikke va på skift, for å feir det nye året med alkoholfri sprudlevin (alkohol va heldigvis ikke lov på båten under kryssinga). Vi ropa ut godt nytt år til alle som måtte befinn sæ i nærheten, men det va lite respons å få. Det va litt ekstra spam på VHF denne dagen, med nyttårshilsninga, og vi ble overraska over kor langt unna vi kunne plukk opp signal.

Vi fikk oppdateringa fra vårres mann på land, og han va veldig skeptisk til at vi skulle seil til Tobago. Noen pirata hadde visst rana en seilbåt. Kapteinen endte opp med å bestem at vi skulle dra til Barbados, så vi endte opp med å dra dit vi opprinnelig skulle dra.

Så gjorde vi kanskje noe av det dummeste vi kunne gjør. På en rolig dag bestemte vi oss for å prøv å svøm rundt båten. Vi tok ned seilan, og slengte ut et tau bak båten. Han Trenton va på båten klar til å kast ut ei line, en redningsvest, ei redningsbøyle og å slå på motoren og kjør rundt for å hent oss. Æ va først uti og svømte framover. Det tok mæ ganske lang tid å kom mæ helt fram til fronten, og når æ så kordan båten vugga opp og ned fant æ ut at det va en ekstremt dårlig idé å prøv å svøm rundt den. Vi avbrøyt det prosjektet, og svømte tilbake til lina. Vi va likevel godt fornøyd med å ha vært uti. Under ser du mæ og atlanterhavssveisen min ta oss en svømmetur.



Noen daga seinere fikk æ mæ litt mer action da æ skulle opp i masta for å sjekk ut tilstandan. Det så bra ut, men båten vugga sykt mye fram og tilbake der oppe! Det ble en del blåflekka og skrubbsår etter å ha prøvd å hold sæ fast til stanga. Det va helt sykt å vær der og æ kunne se milevis. Det va likevel ikke så mye mer å se enn det det va å se på bakkenivå, bare mer av det samme (surprise!). Kult va det likevel!





Dagen etter fant vi en liten blekksprut i cockpiten på båten. Æ visste ikke at di hoppa ut av vannet, men den lå nu der.





Så nærma dagen sæ. Barbados va bare et par hundre nautiske mil unna. Vinden ble sterkere, men vi måtte gjør seilan mindre for å ikke ankom midt på natta. Vugginga va helt ekstrem. Det e snakk om at man vugga så mye at man nesten ikke grei å tenk, men så plutselig va vi der. Det va ingen ledige plassa i marinaen, kor det bare lå båta over 100 fot, og vi måtte legg oss ute på et klargjort anker. Vi fant fort ut at påhengsmotoren til gummibåten vårres, som vi fikk fiksa på Kapp Verde ikke va i orden likevel. Det førte til at vi måtte ro, noe som absolutt ikke alltid lot sæ gjør med kombinasjonen av kor elendig den båten va lagt til rette for roing og strømmen i vannet. På land hadde vi tilgang til en yacht-klubb med deilige dusja, toaletta kor du kan skjøll ned dopapir og bare kan trykk på en knapp så e det over. Livet va bra.





Folk på Barbados va sykt trivelig, og det va spesielt rart etter å ha vært i Afrika kor hjelpsom folk kunne vær uten å forvent noenting tilbake. En fyr sporte mæ og han Trenton om vi ville kjøp marijuana, vi sa nei. Da sporte han oss ka vi leita etter og brukte i stedet 10 min på å hjelp oss å finn en plass med trådløst nett sånn at æ kunne ring hjem.





Vi fikk en mail fra det nederlandske paret vi hadde truffet i Kapp Verde. Deres seiltur hadde ikke gått like bra som vårres. 200 nautiske mil før di va i land i Surinam datt roret av (!!). Di prøvde alt mulig for å få kontroll på båten. Etterhvert kom di i kontakt med et tankskip som lagde et nytt ror til dem. Det varte ikke lenge, og di ble tatt om bord på tankskipet og forlot båten. Fra land fikk di leid en fiskebåt med en fyr som aldri hadde vært på båt før som kaptein, og fikk henta tilbake båten. Sykt! Di så faktisk roret vårres også da det lå på kaia mens vi fikk det sjekka.. Det visste sæ etterhvert at han Trenton va sykt lei av kapteinen. Han hadde seila med han et halvt år nu, så det skjønna æ godt. Han hadde bestemt sæ for å fly hjem, og bli der. Æ fant ut at det kom til å bli vanskelig uten han der, og at æ egentlig ikke va så interessert i di øyan vi skulle seil i Karibien. Greia med Barbados va at alle snakka om at vi måtte nyt ferien vårres. Og det va akkurat det Barbados føltes som, en ferie. Æ så ikke helt at di andre øyan kom til å vær så annerledes, så æ booka billetta til Guatemala. Di andre to fløy til USA (kapteinen skulle besøk familien før han dro videre), og æ hengte ut med en fyr fra Israel som skulle seil videre med kapteinen. Vi dro ut og sjekka ut en ganske hardcore dancehall-klubb i Bridgetown. Det gikk i hard dancehall, marijuana, hennesey og dutty dansing. Lokale flira dagen etterpå når di hørte kor vi hadde vært. "360? Haha! They don't play no Bob Marley in there!".

Nu har æ kommet mæ til Guatemala, og det e sykt kult her. E i en by som heter Antigua nu, og har ordna mæ en privat spansklærer for ei uke framover. Det e mye barta ute og går, og folk har sykt kul stil. Skal reis i Mellom-Amerika i 5 uka, så blir det hjem til Bodø!

Vil til slutt si at selv om det kanskje i den her posten e mye syting, så e seiling kult! Det blir bare slitsomt til tider når man e tre stykk som opphold sæ på et veldig begrensa område, med forskjellige ranka og lite søvn. Det e absolutt en opplevelse æ ikke ville vært foruten. Kapteinen har også beklagd oppførseln sin disse 3 ukan, og skrøte mæ opp i skyan for kordan æ takla det, men meinte det va sånn han måtte styr båten sin.

tirsdag 15. desember 2009

Værfast på Kapp Verde

Vi ble litt lengre på Kapp Verde enn planlagt. Kapteinen likta øyan veldig godt og ville slapp av litt før turen over Atlantern. Vi fiksa også diverse greier på båten. Det va en ulyd i roret vi fikk sjekka. Etter å ha demontert hele greia fant vi ut at det ikke va noe vi kunne gjør med det. Da tida endelig nærma sæ for å skulle dra bestemte vinden sæ for å dø helt ut. Det skulle den gjør i nesten ei uke også. Så anslått avreisedato e nu fredag.

Her e noen bilda fra diverse utflukta:


Ankomst Sao Nicolau


Sniktitting på fotballkamp på Sao Nicolau. Det ble pause i kampen da en hund sprang inn på bana og spilleran måtte jag den ut.


Hanukkah-feiring i båten


Utsikt på Santo Antao


Unga på fjellet med esel

fredag 4. desember 2009

Vest-Sahara og Kapp Verde

Turen gikk videre til Fuerte Ventura. Ogsaa en av Kanarioeyan. Etter et lite uhell som involverte baugen paa baaten og kaia va fiksa, dro vi videre to daga etter.

En litt over to dagers seiltur tok oss til Dakhla i Vest-Sahara/Marokko. Radioen va store dela av tida spamma av random arabisk tullsnakk og musikkspilling. Alt paa baaten gikk fint, men siden ae va under opplaering gjorde ae natteskiftan sammen med en av di andre, derfor ble skiftan veldig lang og veldig slitsom. Det va veldig godt aa kom til Dakhla. Dakhla e ikke akkurat en vanlig plass aa dra til med seilbaata, og da vi kom inn ble vi bare bedt om aa slipp ut anker litt utafor kaia kor kun fiskebaatan laa. Vi dro i land til kaia med gummibaaten vaarres. Vi fant ut at den hadde et hull, og at motoren ikke va helt stabil. Daarlig kombinasjon. Det va en muslimsk helligdag den dagen, og folk va opptatt med aa kutt av hodet paa geiter til aere for den episoden en del aar sia kor han Abraham sku offer soennen sin til Gud, men fikk offer ei geit i stedet. Vaktan paa kaia proevde aa forklar oss dette ved aa si at det va "holiday" og signaliser avkapping av hodet. Vi ble fortalt at vi ikke kunne dra inn til byen den dagen, men maatte vent til neste dag da immigrasjonspolitiet kunne kom.


Gummibaaten

Vi tok hver sin tur med aa dusj bak paa baaten i loepet av dagen. Ikke noe som aa staa naken aa vask sae paa havet utafor et muslimsk land i Sahara. Mens han Trenton sto og dusja naken kom det plutselig en Zodiac med fire uniformerte kystvakta. Di kom for aa fortell oss at radioen va avslaatt og at vi kunne kom aa bli stempla inn den dagen likevel. Det at en seilbaat la til kais der (med kvitinga atpaatil, arabiske yachts hadde visst vaert observert) va visst litt av et syn. Vel, det va det for oss og. En stor moderne seilbaat fra denne sida av aarhundret sammen med rustne gamle fiskebaata va ganske saert. Da vi kom inn til kaia sto immigrasjonspolitiet klar med kamera for aa knips bilda av baaten til eget bruk. Vi la til kais inntil en betongvegg med noen slitne dekk med rustne kjettinga som hengte rundt dem. Det foeltes ikke helt bra. Immigrasjonspolitiet kom om bord og va veldig trivelig. Det va tydelig at di syntes det va veldig spennanes aa kom om bord. Da di dro va det allerede moerkt, og seinere paa kvelden kom en fyr tilbake med passan vaarres ferdig stempla.


Lagt til kai i Dakhla

Etter ei natt, som skulle vaer deilig avslapping, med aa bli vekt hele tida av at vi maatte endre lengden paa linan paa baaten, gikk turen til Dakhla. Vi maatte ha noen ved baaten, saa det ble mae foerst. Di andre to dro inn og ae ble igjen. Ae prata en del med fiskera der fra Namibia som fiska sardina i vannet utafor og hengte ut mens ae endra paa linan. Da di andre kom tilbake dro ae inn og sjekka ut staden. Det va ikke saa veldig mye folk aa se rundt omkring. Det va visst rolig etter offringa dagen foer. Ae hengte ut mesteparten av dagen med noen amerikanera som va der som Peace Corps-frivillige. Di hadde vaert to aar litt lengre nord i Marokko og kunne arabisk og visste mae litt rundt. Di skulle nu reis i Vest-Afrika.


Peace Corps-karan

Turen videre til Kapp Verde va en sproe opplevelse. For det meste va det ganske rolig. Nu gjoer ae natteskift aleina, saa vi faar en del mer soevn. Det e likevel fortsatt ganske slitsomt. Vi fikk besoek av delfina ved siden av baaten som holdt et helt spektakulaert show for oss med hopping foran, ved siden av, og bak baaten. Flyvefisk va ogsaa aa finn overalt rundt baaten, og til tider i baaten. En hoppa inn hovedinngangen og landa nede paa kjoekkenet mens ae va der. Den nest siste dagen ble vi eskortert av en hel gjeng hvala. Livet paa baaten e ganske bra. Det e rimelig laid back. Vi har hver sine skift baade om dagen og natta. Di e paa 3 tima. Saa man har 3 tima paa og 6 tima av. Di 6 timan vi har fri e avbrutt av hver sin tur aa lag lunsj, middag, vask baaten osv. Tida gaar.



Sent i gaar kveld ankom vi Sal i Kapp Verde. Her ligg vi nu ankra. Oeya e rimelig kul. Ting e rimelig avslappa her, og det foeles ikke som resten av Vest-Afrika i det hele tatt. Mer som ei blanding av Mexico, Kanarioeyan og Afrika, bosatt av mulatta. Oeya Sal har navnet sitt av en grunn, og i dag va vi aa sjekka ut noen uttoerka saltsjoa i en vulkan. Der det ikke e helt uttoerka gaar det ann aa ligg aa flyt i Doedehavet-stil.


Titu, Trenton og Andrew


Ae og han Andrew ligg og flyt


Utsikta fra der vi ligg ankra


Downtown Espargos, hovedstaden paa Sal

lørdag 21. november 2009

Lanzarote

Ting begynn aa bli klart for seilturen. Baaten har vaert arbeida paa her paa Lanzarote i nesten 2 mnd nu, og vi har vaert her denne uka og gaatt over at alt e i orden.

Her e baaten:








Om vi faar testa ferdig riggen i morra drar vi av gaarde da til Fuerte Ventura. Derifra gaar turen videre til Vest-Sahara, saa til Kapp Verde. Vi regna med aa dra fra Kapp Verde kanskje rundt 10. desember. Vi vil da vaer fremme paa Barbados rundt 1. januar.

Her kan daakker til ei hver tid se posisjonen vaarres. Det e ikke oppe og gaar enda, men boer vaer det naar vi kommer oss av gaarde,

onsdag 11. november 2009

Nigeria

Morran etter gikk turen til Nigeria. Nærmere sagt Lagos. På Benin-sida av grensa va det ingen problem. På Nigeria si side va di med en gang ute og sporte ka æ hadde til dem. Di fikk ikke noe. Æ hadde med en del cash da æ måtte betal for billettendring på flyplassen, og ikke ville bruk kort i Nigeria, som e verdenskjent for sin kredittkort-svindel. Æ ble veldig lurt av pengevekslera på grensa. Di tjente sæ rundt 300 kr på mæ. Æ følte mæ som verdens største idiot. Nu hadde æ veldig lite penga å bruk di neste to dagan.

Nigeria si side av grensa va helt syk. Det va fullt av politi der som sto med enten ei stang med tagga på som di stakk foran hjulan på bilan/mopedan, eller ei trepinne til å slå mopedførera i hauet med om di ikke stoppa. Di skulle selvfølgelig stopp alle di kunne, for å få bestikkelsa. Det krydde av dem. Det va også vanlige folk som sto og gjor det her, som va leid inn av snuten. Noen i vanlige klær, og en fyr i dress sto med ei sånn piggstang. Noen fikk øye på mæ i bilen og sprang fornøyd bortover og sporte om papiran mine. Da alt va i orden, sporte han di andre i bilen. Ei stakkars dame fra Guinea (tenk på Nigerianern i Conakry) fikk masse tyn, og måtte betal bestikkelsa. Etter en halvtime fikk vi dra videre. Vi ble sikkert stoppa 30-35 ganga av snut som skulle se i baggasjerommet vårres. Sjåføren hadde med sæ kanskje 50 plastbøtta. Dette skulle di selvfølgelig ha bestikkelsa for at han skulle få ta med sæ. Etter å ha bestukket kanskje 10 stk, sa han at han ikke hadde mer penga. En snut tok da 10 av di her plastbøttan og sa at di va da hannes. Det endte opp med bestikkelse der og. En anna snut lenger ned sa at han ville ha ei sånn bøtte, og fikk det. Etterhvert greide han å gjem bøttan, og resten av snuten greide ikke se noe i baggasjerommet og sendte oss videre.

Lagos va trafikk og kaaaos. I Lagos e det nok lurt å ta taxi om man e kvit. Æ hadde ikke råd etter å ha blitt svindla, men kom mæ greit fra ved hjelp av vans. Æ kom til YMCA midt i Lagos. Det va fullt da æ kom dit sa di. To trivelige kara som bodde der greide å overtal di til å få ordna mæ ei seng. Han ene sa at det va ei ledig seng på hannes rom. Di folkan som bodde der bodde der ikke bare et par netter, men månedsvis. Han ene fyren va bortreist, og æ fikk den senga. Sengetøyet va skittent, og di hadde ikke hatt vann på flere daga så det va ikke vaska noe. Æ måtte legg mæ i lakenposen rett på madrassen. Æ ble god venn med han som æ delte rom med. En nigerianer som hadde bodd 17 år i USA, 2 år i Tyskland og litt i London. Han hadde familien sin i USA, men ville flytt tilbake til Nigeria og så på businessmulighetan her nu. Vi dro og fant noe billig å spis og snakka masse før vi tok kveld. Da æ la mæ hadde æ på følelsen av at det va mygg der, og fyrte opp en mosquito-coil og tok på litt myggolje.

Da æ våkna neste dag hadde æ bitt over hele kroppen. Madrassen hadde bed bugs. Helt jævlig. Han Sonny (han æ delte rom med) va veldig overraska, og han hadde ikke vært plaga med det enda senga hannes e bare 2 meter unna. Ingen andre på YMCAen hadde heller nevnt noe om noe sånn tidligere. Flaks. Æ dusja og skifta og vi dro ut for å se oss litt rundt i Lagos sentrum. På kvelden dro æ og han Sonny til klubben til han Femi Kuti, the New Africa Shrine. Han Femi Kuti e sønnen til han Fela Kuti, verdenskjent for Bodø-hitten sin "Laise Lairo". Han Femi spilte, og det va god stemning. Vi hadde ikke råd til taxi hjem, og måtte vent til offentlig transport starta igjen i 5-tida på morran.


Femi Kuti + band og massevis av dansera


En trivelig fyr på New Africa Shrine æ prata med mens æ venta på transporten


Sonny

Neste dag gikk turen hjem til Norge.

Nu e æ i Bodø. Tirsdag går flyet til Gran Canaria, og derifra drar vi den 20. til Vest-Sahara. Fra Vest-Sahara går turen til Kapp Verde, kor vi starta Atlanter-kryssinga fra.

Benin

Første stopp i Benin va Ouidah. I Ouidah har di et veldig kjent minnesmerke for slaveri kalt "The Point of No Return". Æ må innrøm æ hadde fått min porsjon av denne type ting da... Æ dro uansett for å se det, og en fyr med en moped og ei dame plukka mæ opp og kjørte mæ litt rundt omkring. 3 stk + min og deres baggasje på en liten moped va interessant.



Turen gikk videre til Cotonou, den største byen i Benin. Dagen etter va det torsdag, og æ måtte få ordna visum til Nigeria før helga. Æ måtte også få utvida Benin-visumet mitt, da det bare va for 48 tima.

Visum til Nigeria fikk æ ordna etter masse venting. Utvidelse av visumet til Benin skulle di egentlig ha mæ til å vent til over helga med, men fikk prata mæ til å få det samme dag. På gata over der æ bodde sto det "Norwegian Hot Dogs" på menyen. Det va pølse i lompe med egg, ost og ketchup..?

Fredagen dro æ nordover til en by som het Abomey. Den e kjent for å ha vært hovedbyen til Dahomey-kongedømmet. Dahomey-kongan va heilt sjuke menneska. Di hadde noen palass der, kor det va utstilt trona til kongan og forskjellige greier. Det va blant anna ei trone til en konge som hadde hodeskalla fra menneska (fiendan deres) som knotta til stolbeinan. En konge hadde også hodeskallen til en fiende, med en hestehale trødd gjennom den, til å vift bort flua med. To konga hadde lagt noe slags sirkulær mur med en diameter på rundt 4 meter som skulle hus sjelan deres. Den her muren va lagd av ei blanding av blod fra fiendan deres, dyreblod og jord. Han ene kongen hadde en hel hær av kvinnelige amazonas soldata, og 200 kona. Da noen av konan hannes hadde vært ufin, helte han palmeolje over dem og fikk mauran til å spis dem. Di her folkan handla mye med kvitingan når di kom til kontinenten. Spesielt med slava. Di hadde mange slava di hadde tatt fra fienda di hadde slått, men etterhvert ble di også slavejegera. Noen folk lengre sør hadde kommet sæ unna dem ved å bygg landsbyen sin på stylta i en innsjø. Dahomey-krigeran hadde ikke lov å gå i vannet pga religion.

Litt utafor Abomey va det et fetisj-marked. Der hadde di alt æ måtte treng. Soltørka flodhest-hode, hyenehoda, brett med døde flaggermus, døde pappegøya, levanes og døde kameleona, klør, og greier. Reine Coop Mega med det utvalget der.





torsdag 5. november 2009

Togo

Kom frem til Togo litt over 3. Aa kryss grensa va null problem. 1 ukers visum til Togo fikk ae paa stedet for 140 kr. Lome, hovedstaden i Togo, starta allerede paa grensa. 2 km fra grensa va midt i byen. Lome va mye kulere tilrettelagt enn Accra. Hovedveien gikk ved stranda, som saa litt ut som California med lange breie strender og treningsapparata langs stranda.


Lome

Ae hadde sett mae ut et fint lite sted ved Lake Togo, som ligg ved Togoville. Togoville e en liten landsby kor voodoo e den stoerste religion. Foerst kom ae mae med bil til Aneho, kor ae tok moped til Togoville. Da ae va fremme i Togoville rundt kl 7 fant ae ut at det stedet ae hadde sett mae ut va paa andre sida av innsjoen, mellom Aneho og Lome. Great. Va bare aa snu. Etter en del krangling med mopedfoerern da han plutselig skulle ha mer penga, mens 20 lokale blanda sae inn og kjefta paa han, kom ae mae til Auberge du Lac. Ae fikk ei lita straahytte paa stranda til innsjoen og et godt maaltid.

Ae sto opp veldig tidlig, og en fyr tok mae til Togoville med en trebaat han foerte ved hjelp av aa stikk ei lang pinne helt ned i bunnen av innsjoen og dytt fra. Han hadde to forskjellige pinna ettersom kor djupt det va.



I Togoville visste en kompis av han mae rundt. Det va markedsdag, saa det va veldig mye folk midt i landsbyen, men oede ellers. Paa markede handla di ikke med penga, men bytta vara med hverandre. Litt tomat mot litt fisk, og litt fisk mot litt mel.





Ho jomfru Maria har visst vaert observert paa innsjoen i en baat i 1940, og det e laga et skrin til ho for aa minn om det. Paven kom ogsaa paa besoek for aa sjekk ut det her.



Rundt omkring i byen va det forskjellige figura som di hadde voodoo-seremonia ved. Folk hadde ogsaa figura utenfor husan sine for aa hold bort onde aanda.



Et gammelt oedelagt hus fra kolonitida som va brukt til slavehandel va ogsaa der.

Seremonisteda:








Etter aa ha blitt dytta tilbake til andre sida av innsjoen bar det av gaarde til Benin.