Liberia

Aa kryss til Liberia gikk smertefritt. 3 forskjellige steda skulle ae registreres, men ingen saa mye som antyda at di ville ha penga. Amerikaelskeren fra Sierra Leone foreslo at ae skulle gi han penga for alt ae hadde laert fra han kvelden foer. Ae lo. To broedre fra bilen til grensa tilbudde mae aa sitt paa med dem til byen. Di va fra Freetown og va kommet dit paa en slags foretningsreise. Di hadde med sae 260 par finsko i skinn importert fra Italia di skulle selg. Da prisan paa overnatting i Monrovia va helt raa (60 dollar for det billigste gjestehuset), fikk ae bo der di bodde. Di bodde hos to FN-arbeidera fra Sierra Leone som va utenbys for tida. Vi ordna oss noe lebanesisk mat og slappa av.


Sahr i Monrovia

Neste morra dro ae av gaarde med en fyr som jobba for FN-arbeideran for aa faa ordna visum til Elfenbenskysten. Han ene broren hadde ogsaa greid aa glem passet sitt i bilen vi tok, men heldigvis hadde di tatt nummeret hannes. Monrovia va en veldig spesiell by. Krigen hadde satt sine spor. Det foeltes ikke like fattig som di landan ae tidligere hadde besoekt, men alle [som hadde raad til det] hadde bygd svaere betonggjerda med piggtraad rundt huset sitt. I sentrum va det mange svaere utbrente betongbygg. FN har en del soldata i landet, og det e rart aa se militaerbasa og skola (selvfoelgelig drevet av ei eller anna minoritetskirke) rett ved siden av hverandre. Ae trur alle minoritetskirkan i verden e representert i Monrovia. Det e helt sykt kor mange det e. Di e overalt. Paa ettermiddagen fant ae ut at ae hadde faatt en betennelse i foten fra et gnagsaar ae fikk i Guinea. Vi dro til legen. Klinikken va bygd av SOS Barnebyer Norge. Ganske kult.

Da neste dag kom dro vi til ei oey ae ville se. Providence Island. Det gaar ei bru dit fra sentrum. Providence Island e kor di foerste afro-amerikaneran kom i land etter di va frigjort fra slavedriveran i Amerika. Dette foerte til store problema i Liberia, men har ogsaa gjort at di har beholdt veldig gode relasjona med USA. Ae dro til Sannequillie, i naerheten av grensa til Elfenbenskysten, og sov der. Han som eide hostellet fortalte mae om naar han Charles Taylor kom over grensa fra Elfenbenskysten og krigen starta i Liberia. Han og familien roemte over grensa, og starta et nytt liv der. Ungan hannes gikk paa skole der, og vokste opp med fransk paa skola og engelsk (vel, liberiansk) hjemme. Da borgerkrigen broeyt ut i Elfenbenskysten bar det hjem igjen, kor det nettopp va blitt rolig.


Paa oeya. Monrovia i bakgrunnen


Noen folk i en landsby paa veien

Nok ei grense skulle krysses neste morgen. Foerst maatte ae ta en tre timers lastebiltur til et lite sted naermere grensa, foer ae tok moped derifra og til grensa. Mopedturen va helt raa! Ingen problem aa kom sae ut av Liberia. FN va i veldig stor grad til stedet paa grensa, med pansra kjoeretoey osv.


Mopedtur